Til startsiden

Aktuelt fra distriktet

Tilbake til Andøy

Bebyggelse i Bjørnskinn sett fra vest med Tranesvågen i forgrunnen.. Foto: Idar Nilssen.

 

Bjørnskinn skolekrets

 

  Kretsen omfattet gårdene Risøya (inkludert Myrland og Lanesskog), Bjørnskinn og Tranes. Tidligere tilhørte kretsen Bjørnskinn kommune.

Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.

Se også:

Galleri fra Bjørnskinn - konfirmanter  |  Galleri fra Bjørnskinn - skoleelever  |  Galleri fra Risøyhamn  |  Galleri fra Risøyhamn/Lovik og Åse  |  Galleri fra Haugen og Stokklandområdet i Tranes  |  Bjørnskinn skole (Fotografier)  |  Andøya Meieri  |  Gammelgården i Risøyhamn  |  Slippen til Haakon Aronsen - Risøyhamn  |  Gammelbutikken i Risøyhamn  |  Bjørkely Cafè & Pensjonat i Risøyhamn  |  "Andøyheimen" i Risøyhamn  |  "Stabburet" ved Gammelgården i Risøyhamn  |  Ungdomshuset i Bjørnskinn  |  Risøyhamn skole - Risøyhamn  (Fotografier)  |  Bjørnskinn kirke  |  Bjørnskinn gamle (kirkegård)  |  Bjørnskinn (kirkegård)  |  Kongesteinen i Risøyhamn  |  Minnebauta over Helmer Hanssen i Bjørnskinn  |  Minnebautaen i Bjørnskinn fra siste krig  |  Brua ved Lanesskogen (Anderså-brua)  |  Trygve Wicklund - Bjørnskinnsangen  |  Haakon Magnus Aronsen - Skårungens kvad  |  Helmer Hanssen - Eventyrlig sledeferd. Nordostpassasjen  | Richard With  |  Bygdetunet i Risøyhamn

 

Risøya, gårdsnr. 9

Handelsstedet Risøyhamn sett fra Hamarøya i 1905. Foto utlånt fra familien Benjaminsen. (Klikk for større bilde).

 

Navnet

Gårdsnavnet stammer fra den lave øya på østsida av Risøybukta. Stedet Risøyhamn ligger på Hamarøya. Første kilde som nevner gården, er fra 1567, og der er skrivemåten Riisøen. Navnet har altså vært brukt i bestemt form så lenge vi kjenner det.

Betydninga er lett å finne - ei øy med med ris, altså kratt. I dag er både Risøya og Hamarøya landfast med Andøya. Navnet Risøyhamn kan forklares på to måter, enten som havna for folket på Risøya, eller havna som hører til Risøya. Det finnes ei brukbar havn på sjølve Risøya, så den siste forklaringa virker mest sannsynlig.

 

Stedet

            Opprinnelig besto gården Risøya av bosetninga på øya med samme navn. Den har vært øde siden først på 1800-tallet, og den seinere bosetninga er blitt delt mellom tettstedet Risøyhamn på Hamarøya og jordbruksområdet Lanesskogan/Myrland et godt stykke lenger nordøst.

Risøya har Risøysundet i sør og øst, og Tranesvågen i vest. I nord grenser gården mot Bjørnskinn og Åse. Plasseringa der Risøysundet er smalest har gitt stedet nær kontakt ikke bare med nabogårdene på Andøya, men også med norddelen av Hinnøya, fra Forfjorden i Andøy til Kinn i Kvæfjord.

De som kjører over brua, får et gløtt av både Risøyhamn og Risøya fra toppen av brua. På Andøya er dagens riksvei lagt utenom de bebygde delene av Hamarøya og fortsetter i retning Andenes mellom Lanesskogen og Myrland.

 

Jorda

            Jordbrukshistoria til gården Risøya er tredelt de siste fire århundrene. Fram til 1800 dreier den seg om sjølve Risøya, som hadde ei landskyld på halvanna våg i 1607, og to våg fra midten av 1600-tallet. Det var en gård som ofte lå øde, og grunnen var den høge landskylda, som førte til høyere skatt enn oppsitterne makta å betale.

            Matrikkelarbeidet fra 1723 sier at gården var et besværlig sted å bo på grunn av beliggenheta, og foreslår ei halvering av landskylda. Det blei ikke gjennomført. Fem kyr, fire ungdyr og knapt tjue småfe blei regna som passe buskap, med andre ord ei bosetning på en eller to familier.

            Vurderinga fra 1802 blei gjort da Risøya nettopp hadde mista bosetninga og Risøyhamn begynte på en lang opptur. Nå blei åkerjorda betegna som dårlig og beitene magre, ingen torvmyr og bare litt skog. Det er altså Hamarøya som beskrives. Åtte kyr kunne føs på stedet, det betyr at familiene som dreiv handel og jektefart der, hadde rukket å dyrke opp en del jord.

            1886-kommisjonen var i virksomhet etter at Lanesskogan blei tatt i bruk til husmannsplasser, men det er uklart om dette området er med i vurderinga. Gården hadde 78 mål med middels åkerjord, og foldtallet blei beregna til fire, som var forholdsvis lavt.

Kommisjonen takserte høyavlinga til 960 våg, og med brukbare beiter langs stranda ga det et dyretall på en hest, åtte kyr og ti småfe. Gården hadde imidlertid dobbelt så stor buskap i 1865. Ti år etter var den ikke stort større enn det kommisjonen anbefalte, og på 1900-tallet opphørte gårdsdrifta på Hamarøya.

Husmannsplassene i Lanesskogan blei sjølstendige bruk omkring 1915, og på slutten av 1920-tallet fikk de naboer på øversida av riksveien. Ny Jord-feltet på Myrland strekker seg fra veien opp til Bjørnskinn og østover til grensa mot Åse. Det tredje jordbrukskapitlet i Risøya dreide seg altså om å gjøre myr om til dyrkajord. Og der var det fortsatt tre sauebesetninger ved årtusenskiftet.

 

Sjøen

            Beskrivelsen fra 1723 sier at Risøya lå ubeleilig til for fiske, med andre ord langt fra fiskefeltene. Men det er først og fremst leia som har betydd noe for stedet, og sjølsagt den korte avstanden til Hinnøya. Trafikken har alltid gått på langs og tvers over sundet.

            Også havnehistoria er delt. Havna på Risøya er romslig og godt skjerma, velegna til båter som ikke stikker djupt. Hamarøya ligger mer åpent, men har likevel ei lunere havn enn de fleste andre gårdene i Andøy. Den overtok trafikken da båtene krevde større dybde.

 

Fra havna på Hamarøya med hurtigruten "D/S Erling Jarl" ved kaia rundt 1935. Denne båten hadde en litt spesiell historie: "D/S Erling Jarl" gikk i hurtigrutefart i tiden 1895-1941. Den forliste ved Brønnøysund i 1941, men ble senere hevet og gikk kort tid, mindre enn ett år, i rute under navnet "D/S Bodø" før den igjen forliste. Også denne gangen i  Brønnøysundsleden. "D/S Bodø" gikk på Bogskjæret ved Skjelva 26.februar 1943 på nordgående. Skipet ble liggende i 17 år før Høvding Skipsopphugging fjernet vraket. En person omkom under det første forliset, ingen ved det siste. (Klikk for større bilde).

 

Eierne

Dverberg kirke eide tre Andøy-gårder før 1800, og Risøya var en av dem (se også Sørmela og Bjørnskinn). Først på 1800-tallet sto ”Det Nordlandske Kirke- og Skolefond” som eier, men staten greip inn og overtok skjøtet før Christen A. Paulsen kjøpte halvparten av gården i 1836 og resten femten år etter. Fram til 1915 besto Risøya av bare ett bruksnummer.

Stort sett satt driverne av virksomheta i Risøyhamn med skjøtet, men også utabygds eiere var inne i bildet noen ganger, helst i etterkant av en konkurs. Etter 1915 fikk husmennene i Lanesskogan kjøpe jorda si.

 

Bosetninga

            Den høge landskylda i gammel tid tyder på ei lang bosetningshistorie, sikkert fra vikingtid eller tidligere. Kanskje var betydninga til Risøya større i ei tid da det var viktig å kontrollere ferdselen på leia. Vi møter gården i ei tid da slike forhold ikke lenger spilte noen rolle.

            Før 1770-tallet var bosetninga ujamn, med mange og lange ødeperioder. Omslaget kom etter at Anders Bull fra Bjørnskinn etablerte jekteleiet sitt på Hamarøya. Etter 1790 kom flere familier dit og delte drifta av stedet da Bull døde, men fra 1800 tok ei kraftig krise nesten knekken på virksomheta.

   Christen A. Paulsen skapte stabil drift da uårene tok slutt omkring 1814. En ny vekst kom med storsildtida, men Risøyhamn lå for langt unna fiskefeltene til å få særlig utbytte av silda. Utover 1890-tallet kom ei ny nedgangstid for stedet, den snudde da Th. Benjaminsen kjøpte gården og virksomheta like etter århundreskiftet.

    Et nytt problem måtte fjernes før Risøyhamn kunne vokse igjen. Risøysundet var for grunt til å slippe gjennom de stadig større skipene som seilte leia. Mudringa av renna omkring 1920 førte raskt til ei kraftig økning både av folketallet og virksomheta da stedet blei et viktig knutepunkt for trafikken og transporten på sjø og land.

Risøyrenna sett fra Hamarøya i dag. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

To forhold til har ære for veksten. Risøyhamn blei senter i den nyoppretta Bjørnskinn kommune, og på slutten av 1920-tallet skapte nydyrkinga på Myrland-feltet ei ny utvikling i jordbruket. Alt virka i samme lei, stedet fikk alle fellesfunksjonene i et bygdesamfunn, samt industri og handtverk. Det bidro til at Risøya fra slutten av 1930-tallet fikk det høgste folketallet i Bjørnskinn.

 

 Bebyggelsen i Risøyhamn sett fra sørøst i 1937. (Klikk for større bilde).

 

 

Etter krigen blei rammevilkårene for Risøyhamn endra igjen. Stedet opphørte som kommune­senter i 1964, og mista offentlige arbeidsplasser. Trafikken blei lagt til landjorda i stadig sterkere grad, og på 1970-tallet blei det bygd bru over sundet og vei utenom Risøyhamn. Mudringa av Risøyrenna satte i si tid Skjoldehamn og Åknes i skyggen, brua og nyveien fikk langt på vei samme virkninga for Risøyhamn.

 

Bebyggelsen i Risøyhamn sett fra øst, med Tranesvågen bak. I bakgrunnen til venstre Tranes og til høyre Bø-myran. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Området ovenfor dampskipskaia i Risøyhamn trolig rundt midten av 1950-tallet. Foto utlånt av Torbjørn Sollie. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Hamarøya med Andøybrua i forgrunnen og bebyggelsen i Bjørnskinn i bakgrunnen. Foto utlånt av Åsmund Karlsen. (Klikk for større bilde).

 

 

Kveldstemning ved Kveldrovatnet, eller Fjøsvatnet. Der skar man i tidligere tider is til kjølelagrene. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

Bjørnskinn, gårdsnr. 10

 

Bjørnskinnfjellet, som trolig har gitt stedet navn. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

Navnet

Navnet på gården er enestående i Norge. Gamle skriveformer som ”bjarnaska” (1400-tallet), ”Biøskoo” og ”Bøniske” (1500-tallet) er trolig misforståtte måter å gjengi navnet Bjørnskinn på. Fra 1600-tallet til i dag har skriftfestinga vært nokså stabil.

Det har vært gjort mange forsøk på å forklare opphavet til navnet. Trolig er den mest nærliggende tolkninga den riktige. Sett fra sørvest til sørøst ligner fjellet tett bak gården slående på et bjørneskinn som henger over en staur, der elveløpene i fjellsida danner foldene i skinnet. Når snøen tiner vekk om våren, er til og med fargene de riktige. Samme virkninga får man utpå høsten.

Når det gjelder den vestligste delen av Bjørnskinn, Kobbedalen, er nok den mest nærliggende forklaringa feil. Førsteleddet har neppe noe med selarten kobbe å gjøre, men heller med det samiske ordet ”guobbo”, som betyr en rund haug.

"Guobbo" er samisk, og betyr en rund haug. Kanskje er det denne runde haugen i åpningen på Kobbedalen som er opphav til navnet. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse).

 

Stedet

            Bjørnskinn har to markerte og svært forskjellige områder. Det ene og mest synlige er den langstrakte bygda ved foten av Bjørnskinnfjellet, det andre og mer skjulte er Kobbedalen lenger vest. Gården når ned til sjøen ved Tranesvågen.

I vest grenser Bjørnskinn til Sørmela og Bø, i sør mot Risøya og i øst mot Åse. Plasseringa mellom østsida og vestsida av Andøya, og med lett adkomst i begge retninger, gjorde gården til et naturlig knutepunkt allerede for mange hundre år siden. Derfor blei det også kirkested.

 

Jorda

            Aslak Bolts jordebok viser at landskylda på i middelalderen var fire spann smør, eller åtte våg tørrfisk. Først på 1600-tallet var den halvert til fire våg, men likevel høyest i soknet. Like før 1660 blei den økt med to pund. Ytterligere tre gårder i soknet fikk ei lignende økning, men noe mindre.

            Kommisjonen som vurderte gården i 1723, sier at jorda fikk rikelig med sol, men var meget tungdrevet for høyavling, og dessuten utsatt for frost. Det siste gikk ut over korndyrkinga, og utsæden blei taksert til bare ei halv tønne (80 liter).

 

Bebyggelsen i Bjørnskinn i nattsol. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

 

 

Passe dyretall blei satt til to hester, tolv kyr, tre ungdyr og ti småfe. Det var mindre enn både Åknes, Bø og Nøss, og omtrent det samme som Lovika. Noe av årsaken til den lave vurderinga var nok at Bjørnskinn på den tida var et underbruk til preste­gården på Dverberg, og ikke hadde egen bosetning, om man ser bort fra Kobbedalen.

            I 1802 hadde Bjørnskinn forlengst fått sine egen oppsittere, og nå blei gården vurdert høyere. Åker­jorda fikk middels karakter, beitene langt bedre. Denne gangen blei dyretallet satt til 28 kyr, høgst i heile Andøy. Gården fikk pluss for ei lita lakseelv, men minus for at snøen ligger lenge.

            Da 1886-kommisjonen besøkte Bjørnskinn, fant de en svær jordbruksgård med nesten fem hundre mål åker, og et foldtall på seks både for poteter og bygg. Kommisjonen takserte høymengda til omlag seks tusen våg, med godt over halvparten fra innmarka, og beitene blei regna som tilstrekkelige.

            Anslaget for buskapen lå tilsvarende høgt: Åtte hester, 44 kyr og nesten nitti småfe. Sjølsagt blei landskylda endra etter dette, den økte med femti prosent. Det faktiske dyretallet var som vanlig langt høyere. I 1865 hadde gården fjorten hester, nesten sytti kyr og rundt to hundre småfe. Ti år etter var tallene nitten hester, over hundre kyr og vel tre hundre småfe, klart mest i heile Andøy. I tillegg eide folk på gården en rein­flokk som vokste fra vel hundre dyr i 1865 til 240 i 1875.

Hustuft i Kobbedalen. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

 

 

Etter 1900 forsvant gårdsdrifta i Kobbedalen, som for det meste var knytta til husmannsplasser. Seinere kom overgangen til produksjonsjordbruk, der det største problemet blei den sterke bruksdel­inga som fant sted sist på 1800-tallet og inn i det neste århundret. Det rokka imidlertid ikke den stillinga Bjørnskinn har som en av de store jordbruksgårdene i Andøy. Ved inngangen til et nytt årtusen har gården seks driftsenheter med sau eller kyr.

 

Sjøen

            Vurderinga fra 1723 sier kort og godt at Bjørnskinn ligger så ubeleilig til for fiske at ingen fiskere vil bo der. Seinere har det bodd mange dyktige fiskere på gården, men de har alltid rodd fra vær langt unna. Kanskje var mangelen på ei god havn en av grunnene til at Bjørnskinn ikke blei kommunesenter i Bjørnskinn.

 

Eierne

            Bjørnskinn står i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet. Da eide Nidarosdomen tre fjerdeparter av gården. Etter reformasjon overtok Kongen mye av jorda til Nidarosdomen, men Bjørnskinn fortsatte som lokalkirkegods.

Før 1800 eide Dverberg kirke Risøya, Sørmela og Bjørnskinn. Først på 1800-tallet overtok staten skjøtet på jorda og solgte den videre til oppsitterne. Det gjaldt også Bjørnskinn, og den første sjøleieren var visstnok Dorte Ediasdtr på Vesterjorda.

 

Bosetninga

            Bjørnskinn må ha vært en sentral plass i bygda i mange århundrer, men det er vanskelig å si hvor gammel bosetninga på gården er. Soknet har navn etter gården fordi det tidlig kom ei kirke der. Det må ha skjedd lenge før Svartedauen.

De eldste skriftlige opplysningene om et kirkebygg skriver seg fra 1500-tallet. Da sto det et korshus der, det vil si ei lita kirke. Omkring 1740 blei kirka tatt av snøras, men veit ikke om det gjelder korshuset eller et nyere bygg.

Ei ny kirke blei reist lenger unna fjellfoten omkring 1740, kanskje med materialer fra den som skreda tok. Dette var ved starten av en lang periode med sterk folkevekst i soknet, og kirka blei etter hvert alt for lita. I 1884 reiv man den gamle og bygde ei ny. Bjørnskinn fortsatte som kirkested, ikke uten motstand fra folk sørover Risøysundet. De ville heller ha ei kirke ved sjøen.

Funksjonen som kirkested fikk følger for bosetninga. På første delen av 1600-tallet hadde Bjørnskinn bare to leilendinger, de satt med svært store bygselparter. Etter 1660 bygsla lensmann Ole Aslaksen på Saura halvparten av jorda, men flytta ikke dit. Fra 1675 overtok soknepresten all jorda på gården, og Bjørnskinn blei et underbruk til prestegården på Dverberg.

Gården lå uten oppsittere de neste seksti årene, for prestene dreiv jorda ved hjelp av tjenere. Men i samme tidsrommet bodde det mange familier i Kobbedalen. Vi veit ikke når samene kom dit, men de var der før 1700. Denne store samiske bosetninga har et eget avsnitt lenger ned i gårdkapitlet.

Fra 1730-tallet fikk Bjørnskinn norske leilendinger igjen, men bare på en del av jorda. Prestene på Dverberg beholdt resten til omlag 1760, etterpå hadde alle gårdpartene egne oppsittere. En av dem (Anders Bull) gjorde Bjørnskinn til jektegård for ei tid. Han hadde havna si på nabogården Risøya.

Nødsårene først på 1800-tallet ramma Bjørnskinn hardt. Mellom 1810 og 1814 sank folketallet til en fjerdepart, mest på grunn av dødsfall, og det gikk nesten førti år før bosetninga nådde gammelt nivå igjen. Resten av århundret og inn i det neste steig folketallet betydelig.

Det var ikke bare jordbruket som bidro til folkeøkninga. Som kirkested i stadig vekst fikk Bjørnskinn også andre fellesfunksjoner, blant annet skole og butikk, men blei ikke kommunesenter etter opprettinga av Bjørnskinn kommune i 1924. Handelsstedet som Anders Bull la grunnlaget for på Hamarøya hundreogfemti år tidligere, fikk den funksjonen, så lenge det varte.

Mange fellesfunksjoner er forsvunnet, men Bjørnskinn er fortsatt ei livskraftig bygd med ei særegen historie og ressurser for framtida.

 

Tranes, gårdsnr. 11

Tranes med Stokklandmarka. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Stokkland. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Tranes med Øygården på Hinnøya i bakgrunnen. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

 

 

 

 

 

Navnet

            Tranes nevnes første gang i 1567, da skrevet både Thrannes og Trannes. Seinere har måten å skrive navnet på vært Tranes og Tranæs. Stokkland er et bureisingsfelt fra 1930-tallet på den nordlige delen av gården, og fikk da navn etter fjellet Stokken. Folk som ikke er lokalkjent, bruker i mange tilfeller Stokkland som navn på heile Tranes.

            Vi har ingen sikker forklaring på opphavet til gårdsnavnet. Førsteleddet kan være gammelnorsk ”trani”, som betyr tryne. Det passer godt på Klubben, neset bak tunet på gården.

 

Stedet

            Tranes ligger på ei strandflate som strekker seg langs Risøysundet og inn Tranesvågen. Den er breiest i nord, der det ligger store myrområder. Bak strandflata står tre markerte fjell, Høgtinden i sør og Orkleiva i nord, med Stokken mellom dem.

            I nord grenser Tranes mot utmarka til Sørmela, i sør går grensa mot Nygård. Bosetninga både på Sørmela og Nygård ligger langt unna, og Tranes har hatt sterkere kontakt med en del andre gårder, først og fremst Bjørnskinn og Risøya nord og øst for Tranesvågen, og gårder på andre sida av Risøysundet.

 

Jorda

            Fra gammelt av hadde Tranes ei lav landskyld, ei halv våg, det samme som Litlesandnes og Nygård. Beløpet sto uendra til langt ut på 1800-tallet.

            Vurderinga i 1723 legger mest vekt på at jorda var tungdrevet. Den besto mest av myr og sump, men fikk rikelig med sol. Gården kunne fø en hest, tre kyr, to ungdyr og ni småfe. Det holdt såvidt til en familie. Korndyrking var ikke mulig.

            I 1802 blei jorda regna som ganske god, sjøl om den var steinet. Kommisjonen fant gode beiter og meinte at fire kyr var passe buskap. Gården hadde brukbar skog og ei dårlig torvmyr. Kvern fantes ikke, men det var mulig å bygge ei, antakelig i Stokkelva.

            Da Tranes blei vurdert i 1886, hadde gården nesten femti mål god åkerjord, som ga et foldtall på seks for poteter. Høymengda var forholdsvis lav, 530 våg, men kommisjonen fant muligheter for nydyrking i et myrområde, sikkert på Stokkland. Dermed bli landskylda økt noe. Ei av påplussingene skyldtes moltemyra, som kunne gi ei tønne moltegrøt i året.

            Dyreholdet blei taksert omlag som tidligere, fire kyr og fire småfe pluss en hest. Gården hadde ikke stort mer i 1865 og 1875, seks kyr og tolv småfe foruten hesten.

            Ny teknologi gjorde det mulig å dyrke opp myra nord og øst for Stokken. I 1927 kjøpte selskapet ”Ny Jord” et område der og stykka det opp i sytten gårdparter. Fram til krigen og også etter den blei det rydda og bygd ut gårdsbruk på de fleste partene, men seinere gikk aktiviteten tilbake.

Småbrukene var dårlig tilpassa de kravene som nye driftsformer stilte. Det var heller ikke hovedbruket på sjølve Tranes. Mot slutten av 1900-tallet opphørte Tranes med Stokkland som jordbruksgård.

 

Sjøen

            Alle gamle vurderinger sier at Tranes ligger langt fra fiskefeltene ute i havet, men høvelig til for fjordfisket. Men gården har et annet fortrinn som betydde mye for bosetninga der på 1800-tallet. Bukta mellom Tranesholman og Klubben ligger godt skjerma for de verste vindretningene. Den blei regna som ei god jektehavn, sjølsagt også for mindre båter.

            Mange styrmenn bodde på Tranes, men nesten ingen skippere, de som eide jektene. Da storhetstida til disse fraktefartøyene tok slutt sist på 1800-tallet, hadde ikke Tranes muligheter for å konkurrere med Skjoldehamn og Risøyhamn om å være anløpsplass for båttrafikken gjennom Risøysundet.

 

Eierne

            Fra Tranes og sørover langs Risøysundet var det bare krongodsgårder i gammel tid. I 1813 fikk Christen A. Paulsen i Risøyhamn skjøte på gården, sikkert for å ha ei ekstra havn til jekta, eller like gjerne for å hindre at konkurrenter slo seg ned der. Sønnen hans, Casper Paulsen, blei neste eier, og han bosatte seg på Tranes. Siden da har alle oppsitterne på Tranes vært sjøleiere.

 

Bosetninga

            Vi har ingen opplysninger som klart tyder på at Tranes hadde gårdsbosetning i middelalderen. Så lav landskyld i gammel tid blir gjerne tatt som et tegn på at gården blei rydda etter Svartedauen. På den andre sida hadde Tranes tre skattebetalere i 1567, og det er mye dersom gården nettopp var rydda.

            Det eldste tunet lå nokså sikkert ved bukta på sørsida av Klubben, en lun plass med den mest lettdyrka jorda på gården. Seinere kom det husmannsplasser på gården, en ved Tranesholman, og den andre trolig et stykke nord for Klubben.

            Det neste århundret lå Tranes mye øde, i hvert fall bodde det ingen nordmenn der. Men gårder som norske fiskerbønder forlot, blei gjerne overtatt av samer. Vanligvis bygsla ikke de jorda, men Tranes er et unntak. Fra 1617 til 1621 hadde gården samiske leilendinger.

            De neste hundreogfemti årene veksla bosetninga mellom norsk og samisk, og med perioder imellom da kildene ikke nevner folk på gården. Fra 1764 blei Tranes norsk igjen, og i motsetning til nabogården Nygård blei det slutten på den samiske bosetninga.

            De forferdelige nødsårene etter 1800 tømte gården for folk, og samtidig blei Tranes kjøpt av jekteskipperen i Risøyhamn. Etter ei tid kom et par husmenn til gården, men hovedbruket lå øde heile 1840-tallet.

            Nå gikk Tranes inn i en ny fase. De som bodde på gården resten av århundret, var jektestyrmenn og handelsmenn. Økonomien var ikke lenger basert på fiskerbondenæringa, men på transport og omsetning av varer, i en periode også post. På slutten av 1800-tallet forsvant jektene fra leia, samtidig svikta fisket, og det neste århundret begynte med lite folk på gården.

            På slutten av 1920-tallet åpna Ny Jord-feltet et nytt bosetningsområde på Tranes. Over tjue familier bosatte seg der, og brakte nytt liv til gården. Stedet fikk skole, og handelen nye kunder. Men allerede da første generasjon av nyrydderne takka for seg, var det klart at bare et fåtall av den neste generasjonen ville føre drifta videre.

            Mot slutten av 1900-tallet var folketallet nede på samme nivå som to hundre år tidligere. Stedet har imidlertid ressurser og kvaliteter til mer enn det.

Bygdebok for Andøy, bind 2, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Litle-Sandnes til og med Nøss på vestsiden, og fra og med Gavlen til Bjørnskinn og Risøya på østsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy.

Til startsiden   Tilbake til Andøy

 

Andenes krets   Bleik krets   Dverberg krets   Medby krets    Nordmela krets   Nøss krets   Saura krets   Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets   Skjolde krets    Strandland krets    Åknes krets  Åse krets