Til startsiden

Aktuelt fra distriktet

Tilbake til Andøy

Fra Dragnes, Strandland. Foto: Idar Nilssen.

Strandland skolekrets

 

  Kretsen omfatter gårdene Buksnesfjorden, Buksnes og Lovika og er resten av gårdene på Hinnøy-sida i dagens Andøy. Tidligere tilhørte kretsen Bjørnskinn kommune.

 

Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.

 

Se også:

Galleri fra Buksnes og omegn  |  Galleri fra Lovik og omegn  |  Galleri fra Øygården og omegn  |  Galleri fra Risøyhamn/Lovik og Åse  |  Strandland skole  (Fotografier)  | Baptistmenigheten  |  Øygård  (kirkegård)  |

 

Buksnesfjorden, gårdsnr. 18

 Buksnesfjorden sett mot Langvassdalen. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Navnet

            Gården har fått navnet etter fjorden den ligger ved, og fjorden har i sin tur fått navn etter gården på nordsida. Vi kan regne som heilt sikkert at området har hatt et eget samisk navn, kanskje flere, men ingen kilde kan fortelle om dette. Bruksnavnet Finnvollen er et norsk navn som forteller at det har bodd samer der.

 

Stedet

            Gården Buksnesfjorden omfatter sørvestsida av fjorden. Den grenser mot Fornes ved Kvalshausen og mot Buksnes ved Teinelva. Et vidstrakt utmarksområde dekker det meste av arealet, men nede ved fjorden ligger ei stripe dyrkamark.

            Kontakten har vært sterk med nabogårdene Buksnes og Fornes, men også til Øygården (under Lovika). Der bodde nære slektninger av de som satt med Buksnesfjorden fra midten av 1870-tallet.

            På 1800-tallet var kontaktmønsteret trolig et annet. Da hadde reindriftssamer sesongbosetning i utmarka, og de bodde resten av året i Svandalen-området på Andøya. Slekta til disse familiene bodde i Hadsel og heilt inne i Evenes, og det ser ut som kontakten gikk heilt dit.

 

Jorda

            Siden Buksnesfjorden ikke blei egen gård før på slutten av 1700-tallet, er den såkalte Jordavgifta fra 1802 første beskrivelse vi har av stedet. Gårdene i Andøy blei da gruppert etter hvor produktive de var, og Buksnesfjorden kom i den nest beste gruppa, sammen med blant annet Fornes, Åse, Myre og Saura.

            Opplysningene som kommisjonen la fram, gjør denne høge plasseringa merkelig. Det står at åkerjorda var ”ubekvem”, og at den var nordvendt og fikk lite sol. Derimot hadde gården rikelig med skog og gode torvmyrer.

Også beitene var gode, men ga ikke fôr til mer enn to-tre kyr. Og sjølsagt var bjørn en trussel mot husdyra. Til sammenligning kunne Åse fø 24 kyr, og der var det ingen bjørneplage.

            I 1802 hadde Buksnesfjorden den laveste landskylda av alle de bebodde gårdene i Andøy. Den økte noe utover 1800-tallet, til tross for at drifta lå lavt fram til 1860-tallet. I 1865 blei gården vurdert på nytt, og vi får et bedre bilde av ressursene der.

            Kommisjonen takserte åkerjorda til elleve mål, og regna den som god. Folltallet lå høgt, hver bøtte settepoteter ga fem bøtter i avling. Det store problemet for gården var imidlertid lita høyavling.

Til tross for femti mål utslåtter blei det ikke høsta mer enn 110 våg i året (ei våg = 18,5 kg). Gode beiter i myr og fjell veide opp noe av dette, men kommisjonen meinte at gården bare kunne fø ei ku og seks småfe.

Som vanlig var det faktiske dyretallet atskillig høyere. Samme året hadde gården fem kyr, og det antallet holdt seg ut århundret. Da hadde Buksnesfjorden sæter, noe som var svært uvanlig i heile Vesterålen.

Eierne av gården kom fra Vågå i Gudbrandsdalen, og vokste opp med sæterdrift der. De prøvde det samme på den nye heimplassen, og med vellykka resultat så lenge det varte. Men verken gårds- eller sæterdrifta i Buksnesfjorden overlevde 1900-tallet.

 

Sjøen

            Buksnesfjorden ligger nært fiskerike sund og fjorder, men langt unna de store fiskefeltene. Stedet har bedre havn enn nabogårdene på begge sider, og ei skjerma beliggenhet ved Risøysundet. Dette blei ei tid utnytta i jektefarta.

            Midt på 1800-tallet hadde finnmarkingen Markus Buck jektehavn i Buksnesfjorden. Kanskje kom det også pomorskuter dit, i hvert fall fortelles det om handel på stedet. Antakelig brukte Buck ei naturkai for lasting og lossing av jekta. Seinere blei det bygd ei ny kai for å betjene anløp av båter.

 

Utsikt fra Buksnesfjorden mot Skjolde på Andøya. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

 

Eierne

            De fleste gårdene i Andøy var fra gammel av krongods, det vil si eid av staten. Buksnesfjorden hørte opprinnelig til Fornes, en av krongodsgårdene. Dessuten var det fast praksis at alle nyrydda gårder blei regna som ”kongens jord”, ut fra tanken om at kongen eide all utmark.

            Markus Buck kjøpte gården av staten i 1857, seinere solgte han den til folk på Fornes. De første egentlige sjøleierne i Buksnesfjorden var Iver Jakobsen og Nemina Olsdtr, som skaffa seg skjøtet like før 1900.

 

Bosetninga

            Folk har antakelig brukt utmarksressursene i Buksnesfjorden i svært lang tid. Den typen funn som er gjort i Forfjorden og Lovika, finnes nokså sikkert også et stykke fra sjøen her. I så fall kan det være snakk om flere tusen år gamle bosetningsspor.

            De første som rydda jord nede ved sjøen, var sjøsamer. Det skjedde først på 1700-tallet, om vi skal tro kildene. Siden norske kilder i liten grad fanga opp den samiske folkegruppa før den tid, kan det godt hende at også denne bosetninga var langt eldre.

            På første delen av 1800-tallet bodde det på nytt familier et godt stykke fra sjøen. Det var reindriftssamer som hadde sesongboplasser der. Tamreindrifta sist i århundret brukte områder lenger øst, i Lovika og på Kinn i Kvæfjord.

            På det meste hadde Buksnesfjorden tre bofaste familier, men nedgangstida rundt 1900 førte til at det noen år seinere var bare en familie igjen. Hundre år etter var jordbruksdrifta historie, men på nytt blei de svære utmarksområdene utnytta økonomisk, denne gang som grunnlag for ei reiselivssatsing.

Eierne av Buksnesfjorden satser i dag på reiseliv under navnet Andøy Friluftssenter. Bildet viser noe av fasilitetene etter den siste utbyggingen. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

 

Kveldsstemning i Buksnesfjorden. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

 

 

Buksnes, gårdsnr. 19

Bebyggelsen på den sørligste delen av Buksnes. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Uthus ved låvebrua på Slettmarken, Buksnes. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Navnet

            Både skrivemåten og uttalen av gårdsnavnet har vært nokså stabile i den tida vi har skriftlige kilder. I 1567 blei navnet skrevet Buxnes og 150 år seinere Buxnæs. I 1610 finner vi forma Bugsnes, og den gir en peikepinn om opphavet til gårdsnavnet.

            Den eldste bosetninga lå like ved det lave neset som kalles Holmen. Det er langgrunt i området, og det skjærer inn små bukter - boger - på flere steder. Betydninga blir altså ”neset med bogene”. Samme navnet finnes i Lofoten, og der er landskapsforma den samme.

En av buktene som kan være opphavet til navnet Buksnes. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

            Gårdsnavnet har gitt navn til fjordarmen i sør, og dermed også til nabogården på andre sida av fjorden. Det ser ikke ut til at noen har tatt Buksnes som slektsnavn.

 

 

Stedet

            Sett fra sjøen består Buksnes av ei strandflate under Buksnesfjellet, breiest sørligst og nordligst, og med et smalt midtparti. Sør og øst for fjellet omfatter gården et vidstrakt utmarksområde der blant annet tre dalfører møtes i en brei endedal.

            Flere elver møtes et stykke fra sjøen og danner Teinelva. Videre innover er store arealer mellom Buksnesfjorden og Eikefjellet satt av til et naturvernområde og et landskapsvernområde

            Buksnes grenser i sør mot Buksnesfjorden der Teinelva når sjøen. Skillet følger elva et lite stykke oppover, og bøyer deretter mot sørøst. I nord går grensa mot Lovika fra stranda nord for Samsonsletta og fortsetter østover til grensa mot Kvæfjord.

Kontakten med Lovika har alltid vært god, enten forbindelsen gikk sjøveien, langs stranda, eller gjennom dalen bak Buksnesfjellet. Men Buksnes har hatt like tett kontakt med gårdene på andre sida av Risøysundet, fra Gavlen og nordover til Risøyhamn.

 

Jorda

            Buksnes fikk ei så negativ vurdering i 1723 at man kan lure på om noen påvirka kommisjonen. I så fall må det ha vært Bye-folket i Øksnes, som da dreiv gården nærmest som tilleggsjord.

            Jorda fikk rikelig med sol, heter det, men den var meget tungdrevet til høyavling, den var mager og frostlendt. Det siste er påfallende, ikke engang jorda innerst i Forfjorden blei regna som utsatt for frost.

            Utsæden blei beregna til ei skjeppe, det var kanskje rundt sytten og en halv liter. Til sammenligning var tallene for Fornes fire ganger høyere, og Lovika mer enn det doble av Fornes. Buksnes hadde skog til brensel, kvern fantes ikke.

            Kommisjonen antok at gården kunne fø  en hest, fire kyr, to ungdyr og elleve småfe, omtrent det halve av Fornes og tredjeparten av Lovika. Vurderinga endte med at landskylda burde senkes fra ei våg og to pund til bare ei våg. Det blei ikke gjennomført.

            Neste vurdering kom åtti år etter, og den er langt mer positiv. Buksnes kom i gruppa av gårder som hadde best jord i Andøy, sammen med for eksempel Stave, Å og Skjolda, men foran alle nabogårdene og steder som Åse, Bjørnskinn og Bø.

            Nå blei jorda betegna som tålelig god og beitene som gode, så gården hadde nok fôr til ni kyr, meinte kommisjonen. Skogen var brukbar, det samme gjaldt torvmyra, dessuten hørte ei lakseelv til gården. Bjørneplaga var det største minuset med Buksnes.

            Fram til 1900 blei landskylda omtrent dobla, sjøl om ei vurdering fra 1868 igjen plasserte Buksnes bak Lovika. Gården hadde nitti mål god åkerjorda, og folltallet blei satt til fem, som er ganske høgt. Det var mulighet for nydyrking, i alt atten mål.

            Den totale høyavlinga når utslåttene var regna med, kom opp i nesten 1500 våg (á 18,5 kg), og med gode og tilstrekkelige beiter i myr og fjell blei mulig husdyrhold vurdert til fire hester, seks kyr og vel tretti småfe.

            Husdyrtellingene i 1865 og 1875 viser samme antall hester, men tjue kyr og femti småfe i 1865, og enda høyere tall ti år etter.

            Kommisjonen nevner ei lakseelv, det vil si Teinelva. Utbyttet av fisket er imidlertid bare tatt med for Elveparten (løpenr. 146). Det sies ikke hvorfor løpenr. 145 mangla rettigheter i lakseelva. Høstinga av moltemyrene er derimot nevnt for begge løpenumrene, med ei tønne på hver.

            Nydyrking nordover mot Lovik-grensa økte innmarksarealet, sjøl om de nordligste brukene var små og lå spredt. Ny Jord la ut bureisingfeltet Eikeland under krigen, men ingen bosatte seg der.

Gammelsmia på Samsonsletta. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

Tallet på bruksenheter falt mye gjennom 1900-tallet. Ved starten av et nytt årtusen var to enheter fortsatt i drift. Det er mer enn på nabogårdene.

 

Sjøen

            Vurderingene fra 1723 og 1802 spriker sterkt også når det gjelder mulighetene for å drive fiske fra gården. I 1723 står det at Buksnes ligger ”meget ubeleilig til for fiske”, mens det åtti år etter sies at gården har kort vei til fiskefeltene. Sannheta var nok helst litt av begge deler. Det er tungvint å drive havfiske fra Buksnes, men gården ligger tett ved områder godt egna for matfiske.

            Buksnes har ingen skjerma havn for større båter, men nok av støplasser for nordlandsbåter. På 1700-tallet var det imidlertid stadig jektefart på stedet, og jektene blei kanskje tørrsatt i buktene ved Holmen. Men det er tydelig at Buksnes ikke var noen god jektehavn, gården fungerte nok mest som ei reserveløsning for Alsvåg og Risøyhamn.

 

Eierne

            Buksnes var i gammel tid krongods, som de fleste andre gårdene i Andøy. Det vil si at det var staten som eide jorda den siste tida før den blei kjøpt av oppsitterne. Men den som først skaffa seg skjøtet på Buksnes, bodde ikke der. Det var Hans Isaksen Grønbech i Risøyhamn.

            De første sjøleierne på Buksnes var Andreas Melbø og Gunelia Hauan, som kjøpte Elveparten av Grønbech-familien og flytta dit fra Skjoldehamn sist på 1830-tallet. Den samiske enka Inger Helena Jonsdtr kjøpte resten i 1852, og seinere har gårdpartene på Buksnes for det meste vært eid av oppsitterne.

 

Bosetninga

            Det store og ressursrike utmarksområdet må ha vært brukt av mennesker allerede for flere tusen år siden, men sporene etter dem ligger fortsatt skjult. Også seinere har ressursene der vært utnytta, blant annet som tamreinbeiter på 1800-tallet.

            Bosetninga nede ved sjøen må også være gammel, sikkert fra før vikingetida. De eldste skriftlige kildene som omtaler bosetning der, er fra 1500-tallet. Ett par brukte da all jorda der, men på den tida hadde nordenden av Andøya den største aktiviteten på grunn av godt fiske. Det kan derfor ha bodd flere par på Buksnes tidligere.

            Først på 1600-tallet var heile Buksnes fortsatt samla i en bygsel, men gården hadde også husmenn. Kildene forteller ikke hvor de bodde.

            På slutten av 1600-tallet kom de første varslene om en ny rolle for Buksnes. I det neste århundret hadde gården stadig jektefart, og i ei årrekke var den lensmannsgård. Bosetninga økte ikke særlig i denne tida, men økonomien på gården var svært sterk i flere tiår.

            Både lensmannstida og jektebesøkene tok slutt sist på 1700-tallet, og de forferdelige årene som innleda det neste århundret, førte til at Buksnes lå folketom noen år. De neste parene som tok i bruk gården, var samer.

            Den samiske perioden varte omlag tjue år på Elveparten og et tiår mer på resten av gården. I denne tida blei det bygd båter på Buksnes. Det var et gammelt sjøsamisk handtverk som hadde gode forhold på stedet, med furuskog ikke langt unna.

            Folketallet på Buksnes vokste raskt etter 1850, ikke minst i storsildtida, som gården fikk rikt utbytte av. Bosetninga spredte seg mest nordover, men det var også husmannsplasser i sør, på Hestneset.

Rundt 1900 kom ei nedgangstid, og som hundre år tidligere blei Buksnes hardt ramma. Folketallet falt til det halve på få år, og steig ikke på nytt før omkring 1920. Da fortsatte nydyrkinga i nord heilt til den nådde grensa mot Lovika. Et forsøk på bureising innafor Buksnesfjorden kom imidlertid for seint til å skape nye bruk.

            Buksnes har ikke hatt særlig med fellesfunksjoner, til det ligger gården for nær Risøyhamn. Tida som lensmannsgård på 1700-tallet var kanskje den viktigste. Gården er blitt et av de mange stedene som trafikken vanligvis passerer, men sjelden stopper på.

 

Lovika, gårdsnr. 20

 

 Utsnitt av bebyggelsen i sjølve Lovika. (Klikk for større bilde).

 

 

Navnet

            Lovika oppfattes i dag som navnet på bebyggelsen lengst mot øst, og der er opphavet både til bosetninga og gårdsnavnet. Den eldste kilden som nevner gården, er ei skatteliste fra 1500-tallet, og der står det Louigenn. Navnet hadde altså bestemt form også da.

            Sisteleddet er enkelt å forklare, problemet er å finne ut hvilken vik som har gitt navn til gården. Det finnes mange småviker i området, men mest sannsynlig dreier det seg om den breie vika mellom Lovik-halvøya og Høystakkneset. På østsida av Høystakkneset ligger Storelvbukta.

            Opphavet til førsteleddet i gårdsnavnet har vært mye diskutert. Det mest sannsynlige er et gammelnorsk ord for ei langgrunn vik, men det er også mulig at et like gammelt ord for ei engslette nær vatn eller sjø kan forklare navnet. Uansett er det ingen tvil om at gårdsnavnet er svært gammelt.

            Lengst vest ligger Øygården på ei halvøy som en gang i tida var omflødd. Førsteleddet i dette navnet forteller imidlertid at stedet engang hadde bosetning, og at den blei liggende øde, altså Ødegården. Like i nærheta ligger Strandlandet, det er et forholdsvis nytt navn.

Øygården sett fra nord. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

Stedet

            Lovika dekker kanskje et større areal enn noen annen matrikkelgård i Andøy. Gården grenser i sørvest mot Buksnes, og ei mil lenger øst mot Kinn i Kvæfjord. Utmarksområdet er tilsvarende stort, med bortimot ei mil i luftlinje fra Risøysundet og inn til Kvæfjord-grensa. Den vide Lovikdalen fra sjøen og oppover mot Eikefjellet utgjør en stor del av utmarka.

            Den bebodde delen av Lovika er strandflata fra Buksnes-grensa og til Juldagsneset sørøst for sjølve Lovik-gården, samt Øygården. Det egentlige Lovika består av eiendommene på den lave og fruktbare halvøya som stikker ut i Risøysundet. Lenger vest er strandflata prega av myrområder som delvis blei oppdyrka på 1900-tallet.

            Lovika har hatt kontakt i flere retninger opp gjennom tidene, til Buksnes i sørvest, til Risøyhamn på andre sida av Risøyrenna, men framfor alt med Åse på Andøya og Kinn i Kvæfjord. De fleste gårdfolkene i sjølve Lovika hadde sterke slektsband til begge disse gårdene. Kontrasten er stor i forhold til Strandlandet, der de fleste bureiserne kom fra Lofoten.

 

Jorda

            En beskrivelse fra 1723 sier at jorda i Lovika får rikelig med sol, men er tungdrevet til høyavling og dårlig til kornvekst. Likevel forteller kommisjonen at det kunne såes ei tønne og to skjepper bygg (175 liter) der, like mye som på Åse og Myre, og mer enn de andre gårdene på Hinnøy-sida av sundet.

            Også fedrifta blei vurdert høyere enn på nabogårdene. Anslaget til kommisjonen var fire hester, tolv kyr, fire ungdyr og over tretti småfe. Landskylda var tre våg, og det var passe, sa kommisjonen. Forøvrig fant den ingen kvern, men sier at gården hadde skog til brensel.

            I 1802 blei Lovika plassert i den nesthøgste gruppa blant Andøy-gårdene, vurdert etter jordverdi. Jorda var middelmådig og beitene meget dårlige, men likevel meinte denne kommisjonen at Lovika kunne fø atten kyr. Bjørneplaga var stor for buskap og folk.

            Skogen blei fortsatt regna som brukbar, men torvmyrene var dårlige. På den tida torva folket i Lovika ute på sjølve halvøya, ser det ut som. Kommisjonen nevner ei lita lakseelv som et pluss for gården. Det må gjelde Storelva.

            Landskylda blei fortsatt ikke endra, og den holdt seg svært stabil for ettertida. De fleste andre Hinnøy-gårdene fikk dobla landskylda i det samme tidsrommet. Forklaringa på at Lovika ikke fikk ei tilsvarende økning, kan delvis være at den gamle landskylda var påvirka av de gode forholdene for fiske. De blei ikke vektlagt lenger på 1800-tallet.

            På 1860-tallet vurderte man gårdene på nytt, og da kommer resten av forklaringa. Åkerjorda blei taksert til 160 mål av middels kvalitet, og folltallet for potetdyrkinga kom så lavt som tre. Moltehøsten lå på to tønner i året. Kommisjonen fant ikke dyrkbar jord, men vurderte sjølsagt ut fra teknologien på den tida.

            Samla høyavling fra innmark og utslåtter oppgis til omkring 1750 våg (á 18,5 kg), bare så vidt foran Buksnes. Beitene i Lovika beskrives som mindre god, de lå i myr og på strand. Dermed kom man fram til at gården hadde fôr til fire hester, tolv kyr og seksten småfe, altså mindre enn i 1723.

            Lovika hadde imidlertid langt flere dyr på den tida. I 1865 talte buskapene seks hester, nitten kyr og sytti småfe, ti år seinere var det like mange hester, men fire kyr og fem småfe flere. Da hadde imidlertid bruksdelinga gått svært langt i Lovika, og det begynte å bli trangt om plassen.

            Ei utskiftning sist på 1800-tallet kunne ikke skape hensiktsmessige enheter for et moderne jordbruk. Overgangen fra sjølforsyning til salgsjordbruk blei derfor vanskelig. Det er en skjebne Lovika deler med svært mange fiskerbondegårder i Vesterålen.

            På 1930-tallet åpna selskapet Ny Jord et bureisingsfelt på Strandlandet, der blei tretten bruk stykka ut og solgt. Dermed fikk Lovika et nytt tyngdepunkt i jordbruket, etter hvert også i bosetninga. Da 1900-tallet tok slutt, var imidlertid de fleste bruksenhetene borte både i Lovika, på Øygården og på Strandlandet. Bare ett bruk var fortsatt i drift.

 

Sjøen

            Fisket har alltid vært en hjørnestein i økonomien til folket i Lovika. Beskrivelsen fra 1723 sier at gården ligger beleilig til for fiske, men har dårlig lending. Nordausten tar hardt i Lovika, men det var slett ikke umulig å komme på land der i den tida man brukte nordlandsbåter. Det finnes en rekke støplasser fra Lovikneset og innover.

            Lovika er særlig kjent for et spesielt fiske, eller rettere sagt en fangst. Det har hendt flere ganger at grindkval har fulgt etter silda heilt inn til de grunne vikene der, og da har utbyttet ofte blitt stort. Men prisen for å ha et aktiv fiskermiljø er godt synlig i Lovik-historia. Svært mange derfra har omkommet på sjøen.

            Mangelen av ei romslig og skjerma havn hindra ei videre utvikling av fiskeriene i Lovika etter overgangen til dekka båter med motor. Da fiskerbondenæringa gikk i oppløsning utover 1900-tallet, måtte jordbruket stå for det meste av verdiskapinga. Det var gårdpartene for små til.

 

Eierne

            Lovika var krongods, altså eid av staten, i gammel tid. Midt på 1800-tallet begynte folk i Andøy å kjøpe jorda de brukte, det skjedde også i Lovika. Antakelig var enka Adrianna Johanna Pedersdtr på Nerjorda den første som skaffe seg skjøtet der, det skjedde like før hun døde i 1856. I løpet av det neste tiåret var alle i Lovika blitt sjøleiere.

 

Bosetninga

Knapt noen annen gård i Andøy har så mange faste kulturminner innafor sine grenser som Lovika. Det er ikke så merkelig. De store ressursene på land og nærheta til den fiskerike Andfjorden må ha lokka folk dit mange tusen år bakover i tida.

Funnene er ikke avgrensa til Lovik-halvøya, men finnes fra Sletten (nær grensa mot Kvæfjord) i øst til Øygården i vest, samt innover Lovikdalen. Og det er ulike folkegrupper som har etterlatt disse sporene.

Lovikdalen sett fra bebyggelsen i Lovika. Foto: Idar Nilssen. (Klikk på bildet for forstørrelse.)

 

 

Funnene i Lovikdalen stammer i hvert fall fra samisk utnytting av området, både sjøsamer og reindriftsfamilie, men kan også skrive seg fra langt eldre grupper som bodde der da havet sto høyere. Nærmest sjøen er innslaget av norrønt funnmateriale større. Ei omfattende undersøking av Lovika kan trolig lære oss mye om de første menneskene som bodde ute på de store øyene.

Midt på 1500-tallet hadde Lovika minst fire oppsittere, og tre av dem var leilendinger. Etter 1600 var jorda delt i to bygsler, Øverjorda og Nerjorda, og det mønstert holdt seg til omkring 1720. Da begynte bosetninga å øke.

Både Øverjorda og Nerjorda var blitt delt i to midt på 1700-tallet, og denne delinga varte til etter 1850. Da skapte rikt fiske og stor folkevekst behov for flere gårdparter, I 1875 var åtte bruk i drift i Lovika, og Øygården blei tatt i bruk som den niende. Lovika var på denne tida et særprega samfunn, ikke minst på grunn av den store oppslutninga som baptistmenigheta hadde der.

Rundt 1900 passerte bosetninga tjue familier, da var det ikke lenger jord til alle. Folkeveksten stagnerte, men fra midten av 1930-tallet kom ei ny stigning. Denne gangen skjedde imidlertid veksten lenger vest.

Åpninga av Ny Jord-feltet på Strandlandet førte til stor innflytting, og da veien seinere blei bygd fram til Dragnes med ferjeleie der, oppsto et nytt tyngdepunkt i bosetninga. Allerede før krigen fikk Dragnes arbeidsplasser utenom de tradisjonelle næringene, og denne utviklinga fortsatt også etter krigen.

Omlegginga av kommunikasjonene, blant annet med bru over Risøysundet, sammen med endra rammevilkår for jordbruket, slo beina under mye av næringsgrunnlaget både i Lovika og på Strandlandet. Verst har det gått ut over sjølve Lovika, som ligger ved en veiende. De samme ressursene som trakk til seg folk for flere tusen år siden, eksisterer fortsatt, men ligger mer og mer unytta.

Bygdebok for Andøy, bind 3, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene Forfjord, Medby, Fornes, Buksnesfjord, Buksnes, Lovika, Åse, Å, Ånes, Svandalen og Sellevoll.  Bestilling til kulturkontoret i Andøy.

 Til startsiden     Tilbake til Andøy

 

 Andenes krets   Bjørnskinn krets    Bleik krets   Dverberg krets   Medby krets   Nordmela krets   Nøss krets  Saura krets    Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets   Skjolde krets    Åknes krets   Åse krets