 |
|
| Til startsiden |
Sør på Åknes. Foto: Idar Nilssen. Åknes skolekrets Skolekretsen omfattet gårdene Svindalen, Åknes, Haugen og Sørmela. Tidligere tilhørte kretsen Bjørnskinn kommune. Historia til disse gårdene er skrevet av historiker og bygdebokforfatter Johan I. Borgos.
|
Se også: Galleri fra Haugen og Stokklandområdet i Tranes | Galleri fra Åknes skole | Åknes skole (Fotogalleri) | Haugen (kirkegård) | Tollev Nilsen Haugen - sanger | Randi Nordjord - (Beskrivelse av skolen på Haugen/Åknes) | Meer brukt av Åknesfolket Svindalen, gårdsnr. 3
Navnet Gårdsnavnet Svindalen kan virke enkelt, men byr likevel på problemer. Gården ligger på ei smal strandflate mellom Sørdalen og Norddalen, og har altså ikke navn etter noen av dem. Det finnes heller ingen fjellrygg i nærheta med navn på ”svin”. I tillegg virker navnet nokså nytt. Førsteleddet kan sjølsagt være dyrenavnet, men kanskje må opphavet søkes i samisk. Det sørsamiske ordet suejnie (lulesamisk suojnne) betyr høy eller gras, som Svindalen har rikelig av (se omtalen av jorda lenger ned). Da blir navnelikheta med de to Høydalene i Øksnes interessant. De er heller ikke dalfører, men ei frodig utviding av strandflata, slik Svindalen er. Gården nevnes første gang i 1567, da skrevet ”suinndall”. Seinere overtar den bestemte forma av navnet, Svindalen, i hvert fall som fullstendig navn. Både i dagligtale og i mange kilder blei gården kalt bare Dalen allerede på 1600-tallet.
Stedet Opprinnelig lå tunet lengst nord på strandflata som smalner av fra Sørdalen til foten av Kvasstinden. Strandflata har to nivåer, og det meste av innmarka ligger mellom fjæresteinene og en lang strandvoll, 20 til 25 meter høg. Den strekker seg nesten til sjølve Sørdalen. Grensa mot Åknes i nord går på sørsida av Norddalen. I sør grenser Svindalen mot Storsandnes. Det er også de gårdene Svindalen hadde mest kontakt med i gammel tid, i hvert fall på Andøya. På andre sida av Gavlfjorden ligger en rekke gårder bare en kort båttur unna, og gjennom Sørdalen er det forholdsvis lett å gå til Skjolda, sjøl om avstanden er rundt ei halv mil.
Jorda Den gamle landskylda til Svindalen var to og et halvt pund, altså under ei våg. Etter 1865 blei den økt, det skyldtes ganske positive vurderinger av jordbruksmulighetene der. En beskrivelse fra 1723 forteller om lettdrevet jord som får rikelig med sol. Det kunne til og med dyrkes korn der, mer enn på Storsandnes og Åknes tilsammen. Mulighetene for dyrehold var derimot mindre. En hest, tre kyr, tre ungdyr og sytten småfe blei regna som passe buskap, det vil si nok til en familie. I 1802 vurderte en ny kommisjon Svindalen lavere enn nabogården i sør og nord. Den viktigste grunnen var at stein og fjell i jorda gjorde den ubrukbar til korndyrking. Derimot hadde gården gode beiter. Torvmyr mangla, men det fantes god skog et stykke unna, det vil si i Sørdalen. I alt kunne man fø fire kyr på gården. Vurderinga fra 1886 er langt mer positiv. Gården hadde nesten femti mål med god åkerjord, der bare en del var steinet. Det ga et foldtall på seks, som var ganske høgt. Men enda mer ruver høymengda, som blei taksert til 778 våg, en halv gang så mye som Storsandnes. I tillegg kunne man høste seksti våg på fjellteiger. Gården hadde gode og tilstrekkelige beiter, mest i fjellet, og gården kunne fø sju kyr og tretten småfe. Høymengda og beitene førte til av landskylda økte med en tredjepart. Ei husdyrtelling fra 1865 viser to hester, sytten kyr og nesten seksti småfe. Ei ny telling ti år etter har omtrent de samme tallene. Først på 1600-tallet var jorda i Svindalen udelt, og slik fortsatte det til midt i det neste århundret. Da blei den delt i to bygsler, Nordjorda og Sørjorda, sikkert med tunet i midten. Det gikk over hundre år før antallet oppsittere økte til tre, og etter 1900 steig det litt til. Da blei nederste delen av Sørdalen tatt i bruk, en kilometer sør for det opprinnelige tunet. Ressursene i Svindalen var for knappe til å danne heiltidsbruk, som blei mønsteret etter 1950, da fiskerbondenæringa rakna for godt.
Sjøen De eldste beretningene sier at Svindalen lå laglig til for fiske, men i 1886 sies det motsatte. Da var det imidlertid bare fiskeværene lenger nord på øya som fikk beste karakter. 1723-vurderinga nevner et stort problem for gården: Havet står rett på, og det finnes ingen havn. Gården har brukbare støplasser, men i pålandsvind er det vanskelig å komme ut og inn der. Mellom støene ligger fjæresteiner og bergfylte nes, det gjør Svindalen til et svært vanskelig sted å komme på land i uvær.
Eierne De fleste gårdene på vestsida av Andøya var krongods i gammel tid, Svindalen medregna. Det første paret som kjøpte gårdparten sin, var Ole Olsen og Kirstina Maria Ediasdtr på Nordjorda. Det skjedde i 1839. Tolv år etter fikk også Sørjorda sjøleiere.
Bosetninga Vi veit at Svindelen hadde bosetning på 1500-tallet, men ikke om den blei rydda i vikingetida eller tidligere. Navnet virker nytt, men stedet kan ha skifta navn, for eksempel etter ei ødetid. Den gamle landskylda var under ei våg, og det tyder ikke på særlig høg alder. Men området har uten tvil kvaliteter som betydde mye tidligere i historia - lettbrukt jord og fisk rett utafor landet. Svindalen hadde for det meste ett brukerpar før 1760, og i perioder en husmann. På 1800-tallet økte folketallet gradvis, og etter 1900 hadde seks-sju familier heim der. Men veksten flata tidlig ut, og så begynte nedgangen. En av årsakene var små muligheter til å brødfø flere familier, men det viktigste var nok at Svindalen ikke fikk veiutløsning. Mangelen på denne viktige forbindelsen skapte større og større tvil om framtida for stedet. Folket der venta og venta, og mange blei lei og flytta. Svindalen blei den siste bebodde Andøy-gården som fikk vei, men da anlegget Åknes-Sandnes sto ferdig lenge etter krigen, var det både for lite og for seint.
Åknes, gårdsnr. 4
Navnet Navnet Åknes har to ledd: ”Åk”, som er ei forkorta form av ”Ákr” (åker), og ”nes”. Med andre ord ”åkerneset”. Gården har egentlig flere nes, men sett fra sjøen og på litt avstand gror de sammen. Åkerflatene må dessuten ha vært godt synlige på lang avstand.
Første kilde som nevner Åknes, er ei skatteliste fra 1567. Der blei navnet skrevet både Achenes og Aachenes. De to formene er ganske lik skrivemåten Åkenes, som blei brukt lenge. I denne boka brukes forma Åknes, det er den vanlige i dag.
Stedet Fra Åknes blir strandflata brått breiere videre nordover, med lave strender som skille mellom et langgrunt farvann utafor og store myrflater mot øst. Åknes er derimot prega av mye god fastmark rundt ei brukbar havn. Grensa mot Svindalen går sør for Norddalen. I nord grenser gården mot Haugen, men skillet der følger ikke noen lett synlig formasjon i terrenget. Det går mellom to nabobruk på nordsida av Høgraet. Åknes har hatt endel kontakt med Svindalen i sør, men langt mer andre veien med Haugen og Sørmela. Disse tre gårdene oppfattes ofte som ett sted, og bare lokalkjente veit hvor grensene går. Men Åknes har også hatt nær kontakt med gårder på andre sida av Gavlfjorden. I båttida var det mye kortere vei til Gisløya enn til Storsandnes og Bø, og seilasen tvers over fjorden langt sikrere enn en tur langs Andøya.
Jorda Åknes hadde før matrikkelrevisjonene på 1800-tallet ei landskyld på halvanna våg, ei halv våg mindre enn for eksempel Storsandnes. Sett i forhold til hvor mange par gården kunne brødfø, virker landskylda svært lav. Den blei da også økt kraftig sist på 1800-tallet. De gamle beskrivelsene er ikke bare positive. I 1723 sa en kommisjon at jorda var tungdrevet og myrlendt, og fikk bare middels med sol. Dessuten blei innmarka ofte skadd av ras fra fjellet. Det var likevel mulig å så litt korn der, og husdyrtallet blei anslått til to hester, fjorten kyr, seks ungdyr og rundt femti småfe. Det var buskap nok til fire familier. I 1802 blei Åknes vurdert høyere, tross plagsom nordavind på stedet. Det største minuset var dårlig beite og torvmyr. Litt skog til brensel fantes, men lå langt unna. Kommisjonen anslo åtte kyr som passe buskap. Utover 1800-tallet må oppsitterne ha dyrka nye og store arealer. Matrikkelarbeidet fra 1886 viser en langt bedre gård. Da hadde Åknes 177 mål åker, og foldtallet for poteter og bygg lå mellom fem og seks. Høymengda var svært stor, 1720 våg fra innmarka og 576 våg fra utslåtter i fjellet. Det blei mye mer enn Sandnes-gårdene og Svindalen tilsammen, og førte til at landskylda blei mer enn fordobla. Fõret skulle rekke til fire hester, femten kyr og over tretti småfe, men allerede i 1865 hadde Åknes dobbelt så mange kyr og over 120 småfe. Ti år seinere hadde kutallet passert førti. Bare Bø, Nøss, Bjørnskinn og Lovika hadde mer i Bjørnskinn sokn. Jorda var delt i to bygsler allerede på 1500-tallet. Seinere blei de kalt Nordjorda og Sørjorda, antakelig med hvert sitt tun. I tillegg hadde gården opptil tre husmannsplasser på 1600-tallet. Etter 1700 blei jorda delt i fire bygsler - Nerjorda, Mellomjorda, Øverjorda og Nordjorda. Inndelinga holdt seg til sist på 1800-tallet, da blei gården splitta enda mer opp. I tillegg kom fem husmannsplasser. Jordbruket holdt seg godt oppe langt utover 1900-tallet, men kanskje blei Åknes delt i for mange parter. Dessuten var noe av jorda ikke så godt egna for maskinell drift. Etter 1950 stagnerte Åknes som jordbruksgård.
Sjøen I 1723 sa en kommisjon at Åknes ”ligger laglig til for fiske”, og da tenkte de nokså sikkert på nærfisket. Uttrykket ”kort sjøvei” fra 1802 sikter til at gården ligger ved sjøen. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor 1886-kommisjonen kom til at steder har ”ingen adgang til fiskeriene”. Samtidig hadde nemlig Åknes en bedrift som dreiv med fiskekjøp. Havna på Åknes var svært godt egna for nordlandsbåtene. Den har flere støplasser, og er såpass skjerma mot nordavind at båter kan ligge fortøyd utpå. Men også større båter kunne bruke havna. På slutten av 1800-tallet blei Åknes et viktig anløpssted og fikk et aktivt sjøfartsmiljø. Den velkjente fiskedamperen ”Skolpen”, som oppdaga Skolpenbanken og ga navn til den, hadde ei tid mesteparten av mannskapet sitt fra Åknes. Havna blei forbedra, først med en liten molo, og seinere med en langt større, begge på Jonsneset. Men så blei Risøyrenna mudra, og den tappa båttrafikken vekk fra Gavlfjorden og Åknes.
Eierne Åknes var krongods i gammel tid, i likhet med de fleste nabogårdene både i nord og sør. Like før 1800 kjøpte folk fra nabogården Haugen en del av jorda, og det tok over hundre år før skjøtet havna på Åknes. Overgangen til sjøleie på Åknes kom på 1850-tallet. Oppsitterne på Mellomjorda og Øverjorda kjøpte gårdpartene sine i 1853, og paret på Nerjorda gjorde det samme fem år seinere. Nordjorda var eid av folk på Haugen lenge etter det.
Bosetninga Åknes må ha vært bosatt svært lenge. Trolig har det vært fast bosetning der siden vikingtida, og kanskje enda lenger bakover. På 1500-tallet bodde det fire par på Åknes, og etter 1600 ser det ut til at gården hadde to tun, ett på Jonsneset og ett på Skjåklubben. Det er i så fall ei svært tidlig deling av bebyggelsen. Folketallet holdt seg nokså stabilt heilt til 1850, sjøl om det var perioder med færre familier der. Velstanden var til tider stor, blant annet først på 1700-tallet. Noe av forklaringa ligger trolig i at landskylda var lav og ressursene på gården store. Siden en rekke skatter blei regna i prosent av landskylda, virka dette som et delvis skattefritak. Rundt 1850 kom ei brå endring i utviklinga på stedet. Folketallet begynte å vokse svært raskt, fra fem familier i 1850, til ti i 1865 og tjue før århundret var ute. Den neste doblinga kom før 1950, og på det meste bodde det minst to hundre personer på Åknes. Starten på veksten kom med de store sildeinnsigene, seinere blei den forsterka av båttrafikken. Fra 1870-tallet var Åknes det viktigste bygdesentret mellom Skjoldehamn og Nordmela. Stedet fikk en rekke fellesfunksjoner som fiskemottak, posthus, ekspedisjon, butikk og skole. En stor del av inntekta kom fra dyktige sjøfolk som seilte både i innenriks og utenriks fart.
Da Risøyrenna blei ferdigmudra først på 1920-tallet, minka skipstrafikken på Åknes. Det forsterka virkningene av nedgangstida videre fram mot andre verdenskrig. Knutepunktet Åknes var blitt et sted der en vei endte, men ingen omlastning skjedde. Folk på stedet arbeidde for å få bygd vei videre til Sandnes. Den kom ikke før lenge etter krigen, og fikk ikke den betydninga man håpte på. Stedet kom stadig mer i bakleksa som bygdesenter, fellesfunksjonene forsvant, folketallet minka, og småbruk ga opp. Åknes blei forvandla til utkant.
Haugen, gårdsnr. 5
Navnet Haugen har et enkelt og opplagt navn. Gamle skrivemåter tyder imidlertid på at uttalen kan ha vært Håjen. Første gang gården nevnes, i 1567, blei skriveforma Hau brukt, men seinere er den bestemte forma omtrent enerådende. Navnet er etter alt å dømme atskillig yngre enn bosetninga. Det er i dag ikke lett å oppdage hvilken haug som har gitt navnet, med mindre man ser mot stranda. Det gamle tunet sto nokså sikkert på en liten, men markert haug sør for det neset der Haugen kirkegård nå ligger. Høgraet lenger sør ruver mer, men det ligger på Åknes.
Stedet Haugen ligger i et typisk Andøy-landskap, med breie myrflater som strekker seg mot fjellene lenger inn på øya. Og utafor stranda er det langgrunt og ureint. I sør grenser Haugen mot Åknes et stykke opp på Høgraet. Grensa mot Sørmela, nabogården i nord, følger Haugelva opp fra sjøen til en elvekrok like øst for riksveien. Derfra går grensa i bein linje mot fjellet. Brua over Haugelva er med andre ord skille mellom Haugen og Sørmela, men elva videre oppover renner gjennom utmarka til Haugen. Dagens elveløp er muligens ikke så gammelt. Kanskje hadde Haugelva en gang utløp ved neset der det gamle tunet lå. I så fall kan den ha skifta løp sist på 1600-tallet, en periode med svært mye nedbør. (Se også omtalen av Sørmela.) Kontakten med Åknes og Sørmela har vært svært tett gjennom århundrene. Lenge dominerte ei og samme slekt på alle tre gårdene, og folk på Haugen har bygsla Sørmela og eid også deler av Åknes. I dag oppfatter de fleste disse tre nabogårdene som ett sted. Haugen har hatt mindre kontakt over Gavlfjorden enn nabogården på sørsida, men det skyldes kanskje mest lavere folketall.
Jorda Først på 1600-tallet hadde Haugen ei landskyld på ei våg, men midt i århundret blei den økt med et halvt pund. Mange andre gårder fikk ei lignende økning på samme tid. Etterpå var landskylda til Haugen svært stabil heilt til slutten av 1800-tallet. Ei vurdering av jorda i 1723 var svært positiv. God og lettbrukt jord fikk rikelig med sol, og kunne brukes til både korndyrking og høyavling. Kommisjonen regna Haugen som den beste korngården i Andøy, og meinte man kunne så ei tønne og seks skjepper (omlag 280 liter). Videre sier vurderinga at gården kunne fø en hest, åtte kyr, tre ungdyr og tolv småfe, eller buskap til to familier. I 1802 blei vurderinga langt mer negativ. Jorda fikk fortsatt attest som lettdyrka, men nå regnes flygesand som et stort problem. Dessuten sier kommisjonen at gården ”aldeles ikke har beite”. Korndyrking nevnes ikke, derimot er vurderinga torvmyra ganske positiv. Seks kyr blei anslått som passe buskap på Haugen. Dokumentet fra 1802 forteller at gården hadde ei kvern i Haugelva ”i fortiden, men ikke nu”. Det betyr trolig at den korndyrkinga som blei nevnt i 1723, bygde på faktiske opplysninger om gården. Og navnet Møllbakken finnes fortsatt på Haugen. Det er navnet på brnr. 10 og 11. En kommisjon i 1886 nevner ikke korndyrking, men oppgir seks fold for potetavlinga. Gården hadde 151 mål god åkerjord, nesten like mye som Bø og mer enn Nøss. Innmarka ga 1240 våg høy, men beitene blei regna som dårlige. De lå i myr og fjell. Fôrmengda skulle rekke til to hester, åtte kyr og femten småfe. To husdyrtellinger, i 1865 og 1875, viser imidlertid at Haugen hadde dobbelt så mange kyr og småfe. Det meste av 1600- og 1700-tallet satt ett par med all jorda på gården, og de var velstandsfolk. Som på Åknes lå landskylda lavt i forhold til avkastninga, det førte nokså sikkert til bedre økonomi. Etter 1770 oppsto to bygselparter, ikke uventa kalt Nordjorda og Sørjorda. Det gikk hundre år før jorda blei ytterligere delt. Haugen har aldri vært noen stor jordbruksgård målt i antall bruk, og etter 1950 gikk virksomheta mye tilbake. Jorda skulle imidlertid passe like godt til de nye driftsformene som til den gamle måten i fiskerbondetida, men i 2003 har den gamle korngården bare ei sauebesetning igjen.
Sjøen Alle gamle kilder er samstemmige i vurderinga av havneforholdene på Haugen. Gården ligger forholdsvis nært fiskefeltene, men ureint farvann og mangel på skjerma havn gjør at de som ror fiske, må finne andre fiskevær å drifte fra. Støene ligger innafor neset like utafor det gamle tunet.
Eierne Gårdene fra og med Haugen og sørover til Gavlen var krongods i gammel tid, men Sørmela på andre sida av Haugelva tilhørte Dverberg kirke. Dersom Haugen og Sørmela en gang i tida var deler av samme gård, blei delinga gjort for å skille kirka og kongen si jord. I så fall skilte de lag på 1400- eller 1500-tallet, og Haugen fikk navnet sitt etter det sørligste tunet. Folket på Haugen eide deler av Åknes før de satt som eiere av heimejorda. Nils Martinus Anderssen og Ottina Cornelie Andreasdtr kjøpte Sørjorda i 1851, og fire år etter blei også naboene på Nordjorda sjøleiere.
Bosetninga Sjøl om gårdsnavnet er nytt og den eldste landskylda vi kjenner, bare var ei våg, kan bosetninga være fra vikingtida eller eldre, dersom vi ser Haugen og Sørmela under ett. Vi veit ikke hvor mange som bodde på Haugen før 1600, men sammenligna med århundret etter kan det være snakk om en leilending og en husmann. Utover 1600-tallet forsvant husmannsplassen, men da jorda blei delt i to bygsler etter 1770, steig folketallet litt. Rundt 1880 økte antall par på gården brått og raskt. Det skyldtes blant annet veksten på Åknes. Fra 1890 holdt folketallet seg på samme nivå til etter 1950. Stort sett bodde sju-åtte par på gården i dette tidsrommet. Bebyggelsen blei flytta lenger unna sjøen på slutten av 1800-tallet og etter århundreskiftet. Da oppsto den sammenhengende stripebebyggelsen langs bygdeveien gjennom Haugen og Sørmela. Haugen fikk ingen fellesfunksjoner, de havna naturlig nok på Åknes. Etter at Åknes stagnerte og døde som bygdesenter etter 1950, måtte all offentlig og privat service hentes langt unna. Dermed sank folketallet også på Haugen.
Sørmela, gårdsnr.6
Navnet Dersom man ikke kjenner Andøy-geografien, kan man lett å tro at Sørmela og Nordmela er to deler av en større Mela-gård. Imidlertid ligger de nesten to mil fra hverandre i luftlinje, og i to forskjellige kirkesogn. De hadde ikke engang samme eier i gammel tid. En gang i tida het begge Mela. Etter hvert blei det nødvendig å skille dem bedre fra hverandre, først og fremst i skattelistene. Dermed blei det til Sørmela og Nordmela. ”Mela” betyr det samme i begge tilfellene, en sandmel eller -banke. I 1567 blei navnet skrevet ”swedermoll”, trolig et nokså skeivt bilde av hva folk sa. Seinere dukka den seigliva forma ”mjele” opp, bokført av danske skrivere. I dag har den folkelige forma Sørmela overtatt i skrift, men i dagligtale sier mange bare Mela, i hvert fall fra Bø og sørover.
Stedet Sørmela er langt større i utstrekning enn det man ser ved å kjøre gjennom gården. Bebyggelsen og dyrkajorda ligger nær grensa mot Haugen, men utmarka strekker seg nordover til Bømyra og østover til Tranesvågen. I dette området grenser Sørmela til Bø, Bjørnskinn og Tranes. Nær sjøen ligger den markerte sandmelen som har gitt gården navnet. Der sto nok også det gamle tunet, men elva har antakelig forandra terrenget der mye. Som nevnt under Haugen, kan Haugelva tidligere hatt utløp lenger sør. Dersom det er rett, må den ha gjort stor skade på innmarka til gården da den laga det nye løpet. Sørmela er den nordligste av tre gårder som ofte regnes under ett, og samkvemet med de to andre har vært sterkt og tett. Turen var både lengre og tyngre nordover til Bø og østover til Bjørnskinn før veien kom på 1900-tallet.
Jorda Den eldste landskylda vi kjenner for Sørmela, var på to våg. Den sto ved lag til andre halvdel av 1600-tallet, da falt den med en sjettedel. Samtidig fikk en rekke andre gårder høyere landskyld, blant dem Haugen. Dersom antakinga om nytt løp for Haugelva er riktig, kan fallet skyldes skaden som elva gjorde på den lause sandjorda. Den nye landskylda blei ikke vesentlig endra før i 1886. I 1723 sa en kommisjon at jorda på Sørmela fikk rikelig med sol, men var sandholdig og mager. Den kunne likevel brukes til både korndyrking og høyavling. Som korngård blei den vurdert som dårligere enn Haugen, men bedre enn Bø. Kommisjonen fant ut at gården kunne fø en hest, seks kyr, fire ungdyr og tjue småfe. To familier kunne leve av en slik buskap. Forøvrig meinte man at landskylda burde senkes. Det blei ikke gjort. I 1802 fikk Sørmela nesten samme vurdering som Haugen. Eneste forskjellen var at Sørmela hadde bedre torvmyr og brukbare beiter. Alt i alt meinte kommisjonen at Sørmela kunne fø åtte kyr. En ny kommisjon i 1886 fant 110 mål god åkerjord, noe plaga av flygesand, og beregna utbyttet av potetavlinga til seks fold. Gården hadde dessuten seksti mål dyrkbar myr. Høyavlinga var på 980 våg, pluss tjue mål fra utslåtter. Det ga grunnlag for å holde to hester, åtte kyr og seks småfe, omtrent det samme som Haugen. Rapporten nevner også molter. Årlig avkastning blei beregna til fire tønner, trolig moltegrøt. Landskylda blei justert opp på grunn av molteressursen. Det betyr at moltemyrene var en del av verdien på gården, og dermed en del av skattegrunnlaget. Både i 1865 og 1875 hadde oppsitterne på Sørmela langt flere husdyr enn vurderinga fra 1886 oppgir. To hester, femten til sytten kyr og vel førti småfe sto da i fjøsene på gården. Tidligst på 1600-tallet satt ett til to par med jorda på gården, og opptil to husmenn i tillegg. Like etter 1650 blei jorda bygsla av folk på Haugen, og grunnen kan være det som er nevnt lenger opp. Dersom ei endring av elveløpet ødela det gamle tunet og en del av innmarka, blei gården kraftig svekka for lang tid framover, og naboene overtok den for ei tid. Etter 1720 fikk Sørmela egne oppsittere igjen, først ett par, og fra 1770 ett til. De delte jorda mellom seg i to bygselparter, naturlig nok kalt kalt Nordjorda og Sørjorda. Nye delinger kom ikke før midt i det neste århundret. Husmannsplasser på Skogan og Sletten tøyde bosetninga nordover på slutten av 1800-tallet. Jordbruket på Sørmela overlevde gjennom 1900-tallet og tilpassa seg driftsendringene som salgsjordbruket førte med seg, men i 2003 var det bare ei melkebesetning igjen på gården.
Sjøen Sørmela fikk alltid samme dom som Haugen når det gjaldt forholdene for å drive fiske der. Fisken var nært, lendinga elendig. Gården har støplasser innafor Storneset og Litleneset, men det langgrunne farvannet utafor hindrer større båter å komme inn. Sjølsagt hadde Sørmela fisker og høvedsmenn, de drifta fra værene lenger nord eller vest.
Eierne Opprinnelig hørte Sørmela til Dverberg kirke, sammen med Bjørnskinn og Risøya. Etter hvert overtok Kongen som eier, det skjedde på første halvdel av 1800-tallet. I 1847 kjøpte Jørgen Andreas Rasmussen og Berit Marie Nilsdtr heile gården, og da var staten selger.
Bosetninga Sørmela må ha ei gammel bosetning, kanskje fra vikingetida eller enda tidligere. Klimaet var varmere, og gode korngårder sto høgt i kurs. Det kan være forklaringa på at både kirka og Kongen eide jord der Haugen og Sørmela ligger i dag. Som nevnt foran, forsvant bosetninga på gården midt på 1600-tallet, og det kan skyldes en naturkatastrofe. Etter 1720 bodde det på nytt folk der, og deretter lå folketallet på opptil tre familier til midt på 1800-tallet. Deretter steig det. I 1900 nådde bosetninga ti par, så sank det igjen, kanskje fordi Åknes trakk til seg familier. Der lå fellesfunksjonene, men Sørmela hadde fortsatt solid gårdsdrift. Bosetninga blei flytta oppover til veien, akkurat som på Haugen, og skillet mellom nabogårdene blei redusert til ei bru.
Ved starten av et nytt årtusen utgjør de to tvillinggårdene ennå ei befolka grend. Håpet for framtida ligger først og fremst i det som alltid har vært den viktigste kapitalen der: Den gode jorda.
Bygdebok for Andøy, bind 2, er fortsatt i salg. Dette bindet omhandler gårdene fra og med Litle-Sandnes til og med Nøss på vestsiden, og fra og med Gavlen til Bjørnskinn og Risøya på østsiden. Bestilling til kulturkontoret i Andøy. |
|
|
Andenes krets Bjørnskinn krets Bleik krets Dverberg krets Medby krets Nordmela krets Nøss krets Saura krets Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets Skjolde krets Strandland krets Åse krets |
|
