Tilbake til startsiden

Tilbake til minnesmerker

Fra den gamle kirkegården på Andenes. Foto: Idar Nilssen

Bautaen på Værbakkan - Andenes

Andenes krets    Gamle bilder fra Andenes   

"Storskaden" nord av Andenes i 1821     Jonas Cornelius Falch

Aktuelt fra distriktet  

Tekst: Idar Nilssen

 

Bautaen over omkomne under Storskaden i 1821, sett fra sjøsiden. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

 

Lokalisering: På Vær-bakkan på Andenes, i krysset mellom Storgata og Sjøgata.

Bautaen ble avduket den 6. februar 1921, på 100-årsdagen for de mange forlisene som tilsammen krevde 30 menneskeliv. Av dette 10 fra Andenes, resten fordelt rundt om på Andøya, og noen utenbygds. Handelsmannen på Lille Flamberget på Andenes den gang, Jonas Cornelius Falch, led store tap da storparten av hans båter og bruk gikk tapt. Han flyttet senere til handelsstedet Slåttholmen på Storemolla i Raftsundet - jaget fra Andenes av sin dårlige samvittighet og daudinger, ville noen ha det til. I ettertid er det blitt laget utrolig mange "røverhistorier" som det ikke finnes dokumentasjon for.

 

Den første inskripsjonen. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Bautaen sett mot havet. I 1967 ble den forsynt med en minnetavle med navnene til de som hadde omkommet på havet fra 1920 og fram til da. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

 

 

Minnetavla fra 1967. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

 

 

Denne minnetavla ble reist 17. mai 1967 av Andenes fiskarlag til minne om de fiskere på båter fra Andenes som var omkommet på havet siden 1920.

 

 
 

Bautaen, slik den så ut opprinnelig. I dag ser den litt annerledes ut enn her. Foto utlånt av Leif Martin Andreassen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

Dette relieffet på den siden som vender mot havet har vært med fra begynnelsen av. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

 

 

 

 
Tilbake til minnesmerker Odd Solhaug skrev en artikkel i 1986 om ulykken, den gjengis her ordrett.
 

 

Det er skrevet en del om den bekjente Storskaden på Andenes 1 1821. Noe av det mest utførlige jeg har sett, finnes i Finn Myrvang si bok «Att i Ariblå».

Tildragelsen var så dramatisk og kostet så mange menneskeliv at det er ikke rart at den har gått på folkemunne gjennom disse mange år. Bautaen på Andenes minner oss også i dag om den tragiske hendelsen.

I det handskrevne bladet «Mauren» til ungdomslaget «Årvak» på Dverberg, fant jeg for søndag 06.05.1934 ei nedtegning om denne hendelsen. Den avviker vel noe fra det som Myrvang har funnet fram til - i enkelte detaljer - og det er vel ikke så rart at det kan gå surr i detaljene i løpet av så lang tid. Det kan lett skje i løpet av mye kortere tidsrom. Nedskriveren er ikke navngitt i bladet. Redaktør for dette nummer var imidlertid Rasmus Schaug Pettersen. Kanskje har han også skrevet ned historia? Noe nytt gir vel ikke denne fortellinga, men den kan være med på å minne oss om det enkle faktum som fiskerbefolkningen alltid har fått sanne: Havet gir - og tar! Her følger beretningen fra «Mauren»:

 

 

Dere alle har sikkert bemerket bautaen på Andenes som reistes på 100 årsda­gen for den store ulykke som hendte på sjøen den 6. februar 1821, og som si­den er blitt kalt Storskaden på Andenes.

Jeg har denne fortellingen fra min bestefar som igjen har den fra sin bestefar Christen Schaug, Myre, som var en av de få som sammen med sin bror Torberg Schaug, Myre, kom tilbake. Hovedtrekkene i historien er helt sann, men det kan kanskje i løpet av disse 113 år blitt lagt til endel.

Den 6. februar opprant som den første soldag i det året, med bare stasvær. I nordvest og nord ute i havet kunne så vidt skimtes en svart skyrand over horisonten, og de eldste og mest erfarne av fiskerkallan lot nok ymte om at «han kjem norana med han før kvelden kjem», men handelsmannen dengang på Andenes, Jonas Falch, og de yngre fiskerne, snakket det bort med at nå er det fisk nok i Nordhavet og ro skal vi. De som er redd får «gå på bua å legg sæ». Følgelig ville ingen ærekjær fisker gå «å legge sæ på bua» i sånt stasvær, og alle fiskerbåtene (fembøringer og åttringer), rodde.

Jeg var, sa den gamle Christen Schaug, 20 år, nylig gift, og rodde som halv­lottskar med en av Falchs nye fembøringer med Ola Hansa styrmann og høvedsmann.

Bruket dro vi og riktig godt fiske var det. Vi hadde dog ikke dradd den siste ilsteinen inn før han kom «norana med han», som sluppet ut av en sekk. Med damkov og den rene orkanen så svær at gamle folk ikke hadde sett maken.

Han Ola Hansa styrmann vatt med en gang 6 klør - således at seilføringen ikke var større enn at en kunne legge handa på seilråa, og så grep han om styrvollen med begge kjempenevene sine og nu så jeg han som den rette sjømann han var. De ellers så milde øynene skjøt formelig lyn for hver rosse som han kom med. Meg satte han på aktertofta ved siden av seg med draget i den ene hånd og skautet i den andre, og så to mann til auskarene. Kursen ble satt for Andenes - opp og forbi Nordhavbøen - det ytterste skjær. Det å komme opp i denne skjærgården en uværsdag, er det samme som den visse død. Skjærgården strekker seg her ei god norsk mil til havs, eller med andre ord skjær i skjær så langt øyet rekker. I uvær bryter det overalt over hele skjærgården, som synes å stå som en eneste heksegryte.

Ole Hansa styrmann hadde sin fulle hyre med i sånt vær å holde styrvollen så støtt og sikkert at kursen ble helt steady, - jeg med å hale i draget og stikke i skautet efter som rossene kom, og de to menn med å holde båten lens med auskarene.

Å komme inn Nordhavbøen viste seg å være helt umulig. Hele skjærgården og leia med gikk i et eneste brott. Vi måtte så sette kursen til havs og opp igjen med den samme kurs for Nordhavbøen, og således ut og opp 6 ganger uten å komme inn leia. Den eneste redningen var så å sette over den mange mil brede Andfjorden, men her går også Nordishavet på i sin fulle velde. For den samme seilas med to mann på auskaran og en mann på skaut og drag, og Ole Hansa styrmann med styrvollen arbeidet vi heile natta, til vi i grålysningen kom inn i Troms fylke et sted - ca. 25 norske mil fra Andenes. Vi var da så utarbeidet og utmattet at et par av oss spyttet blod og måtte bæres i hus. De av oss som brukte skråtobakk greide seg best.

Det rareste med hele denne dødsseilasen var at vi hele tiden - både med de 6 gangene gjentatte oppseilinger mot Andenes og seilasen over fjorden - hadde følge med en annen fembøring, men med den lille forskjell at kameratbåten seilte inn på den ene siden av en fjellpynt og vi på den andre.

Vi fant siden en knust båt der hvor de landet, og ingen gjenlevninger. Og takk skal du ennå i dag ha kjære Gud for redningen, sa til slutt den snart 80 år gamle mann.

Den dagen som siden er blitt kalt «Storskaden på Andenes», kom kun to båter til rette. Ole Hansa styrmann og Dannel Styrmann. De øvrige ca. 8 båter forsvant med i alt 36 mann? (Her har nedskriveren satt spørsmålstegn sjøl, og tallet stemmer jo heller ikke med det andre har opplyst). Og den dag ble det 24 enker og noe over 100 farløse barn.

Først en måned etter kom vi hjem på en lånt båt, og da det den gang verken var post eller telegraf, trodde de hjemme at vi også var av de omkomne.

 

 

Jubileumsboka om Risøyrenna

Bestilling av boka: E-postadresse.

 

Tilbake til minnesmerker        Tilbake til startsiden

Alle bautaer i Andøy>>

Minnebauta over Helmer Hanssen på Andenes

Minnebautaen på Andenes fra siste krig

Kongesteinen i Risøyhamn

Minnebauta over Helmer Hanssen i Bjørnskinn

Minnebautaen i Bjørnskinn fra siste krig

Minnebauta på Andenes over dikteren Hans Lind

Minnebauta på Dverberg fra siste krig

Minnebauta på Dverberg - Augustinus Sellevold

Fiskerbautaen - Dverberg

Byste av Torstein Pettersen Raaby - Dverberg

Bautaen på Vær-bakkan på Andenes

Brua ved Lanesskogen (Anderså-brua)