Vesterålen Info Minneord om Torstein Raaby, skrevet i 1964 av Thor Heyerdahl
Tilbake til Aktuelt   Se også minneord av oberst Bjørn Rørholdt                      Minneord i Aftenposten
 

 

Torstein Raaby har sagt sitt siste ja. Han sa alltid ja. Til venner, til livet, til det store eventyret. Han sa ja med utstrakt neve og bredt smil.

Slik vil vi alltid huske ham, slik vil han leve videre hos hver av sine utallige venner så lenge hver av oss lever. For oss blir han aldri borte.

For meg dukket han opp i polarnatten, og i polarnatten forsvant han for oss alle, etter et eventyrlig liv i nord og syd. Jeg traff ham i bitende kulde under nordlyset på Finnmarksvidda siste krigsvinteren. Han hadde sittet i skjul bak tyskernes linjer med sin vesle radio og sendt sine viktige meldinger til England. Da tyskerne trakk seg sydover, tok han kontakt med vår lille avdeling som var kommet over fra England. En mine hadde sendt vårt radioutstyr til havets bunn.

Ville Torstein samarbeide? Opplagt ja. Og så lærte vi å kjenne den godmodige, uredde mannen som kunne le i enhver situasjon, som kunne spre glede, munterhet og optimisme rundt seg så det riktig varmet innvendig og vinternatten ble lys og lystig.

En glemmer aldri Torstein Raaby når en har sett ham sitte vindblåst, skjegget og pelskledd med sigarett i munnviken og en lystig historie på leppene, mens han hamret på sin morsenøkkel for å få avsted sine meldinger som intet i verden ville skremme ham fra å trumfe igjennom eteren.

Slik husket jeg ham et par år senere da jeg skrev brev fra Washington til Dverberg for å spørre om han ville bli med på en balsaflåte som skulle drive over Stillehavet. Jeg behøvde ikke vente på svar. Det kom straks telegram: “Deltar Torstein.”

Og så satt han der igjen og hamret på morsenøkkelen med latter på leppene og en sigarett i munnviken mens passaten rusket i hår og skjegg, og bølgene plasket rundt hans våte batterier i et hjørne av en flytende bambushytte.

Torstein sviktet aldri sin oppgave. Der Torstein Raaby oppholdt seg, var det morsomt å være. Der var ingenting trist, leit eller farlig. Med latter og mot kunne han flytte håpløshetens berg. Han hadde midnattssolen i seg og øste varme og glede av den for alle som kom i hans vei.

Det er den slags mennesker som setter lyse spor som intet mørke skjuler og intet snefall dekker. Torstein Raaby blir aldri borte for sine venner.

Thor Heyerdahl

Tilbake til bautaen