Lokalhistoria

 

Tilbakeblikk

 
Aktuelt fra distriktet

Denne betraktningen er skrevet av Andreas Michael Lorentssen fra Fiskenes til And-Ungen i 1924.
Tilbake til Andøy

Tilbake til And-Ungen

  

Folkets ustanselige og tildels vilde jag mot det ukjente, levner liten tid og liten tanke på det som ligger bak, - det som slegten nu såvel som tidligere slegter har gjennemlevd. En kunstmaler opnår ikke å få sitt kunstverk i harmoni, hvis han ikke har en tilfredsstillende bakgrunn. Således også med oss mennesker i det daglige yrke og ikke minst på næringslivets område. Det har derfor sin store betydning i denne nødsarbeidets og arbeidsløshetens tid at man ser litt tilbake og inn i det forrige århundrede, ser hvordan fædrene slet sig i gjennem de forskjellige perioder og utviklingstrin når det gjaldt næringslivet.

 
Tilbake til oversikten Den vise Salomon sier: „Der er intet nytt under solen". Ut fra dette tas samstillingen.

Det er for „Andungen" dette skrives; derfor lar jeg tanken følge de kår Andøyfolket har levd under i ca. 100 år. Fiskeriet var jo folkets hovednæring. La oss derfor først se på det. Det er fortalt at i 1821 var det så meget fisk ved Nordhavbakkan at fiskerne drog inn fisk og garn til båt, last og folk sank i havet.

Hvor lenge denne fiskeperiode varte, vet vi ikke sikkert, men omkring 1840 var her så lite fisk ved Andøya, at man drev fiske i Torsken og i Lofoten.
  Dette blev kanskje gjort av flere grunder: Efter den såkaldte „storskade" i 1821, „sakket" den forserte drift, og de gamle høvedsmenn la op. Nye hadde vanskelig for å ta fatt. Man savnet både mot, bruk og båter til driften; derfor drog fiskerne på nye felt hvor man kunde ro fiske med leidd baat, og fiske med „juksa". Efter som de yngre fiskere fikk mere erfaring, forsøkte de også å fiske for hjemstederne. Det viste sig da at fisken fremdeles var tilstede. Det var bare bruk og båter som manglet.

 
  Så blev det kjøpt hamp, som kvinnene spann til tråd, - tolagt og trelagt. Av tråden blev det så bunnet garn – 300x30 masker. Tråden var så sterk at når garnet blev hengt paa torvhaldskrokene, saa kunde man gaa på taket efter maskene. Husene var ikke høiere dengang enn at man nådde å henge garnet på torvhaldskroken. Man bør merke sig den part kvinnene hadde i mannens arbeide, ved at de i sparsomt dagslys og ved lys fra tranlampen satt med rokk og tein og spann all garntråden.

Så da! - Og nu? - Mannen la taug av „hårsime" - heste- og kohaler m. m. Den gang fikk man ikke kjøpe 42 garns bankline og „besmar­snøre" til bruk, og sigaretter til røik.

 
  Til fløit på garn og iler bruktes trekavl og tredubl. Trekavlen måtte såvidt mulig være av einetre og dublene likeså; men disse kunde også være av tettvokset grantre. Kavlen måtte byttes hver gang garnet blev trukket, og så henges op til tørking til næste bytte.

Da man således var kommet i drift, viste det sig at det var en mengde fisk tilstede, også ved eggen langs indsida av Andøy. For Fiskenes fikk man således - i årene mellem 1845-50 - optil 700 skrei på 7 garn 300 x30 masker, bundet av førnevnte tråd. Garnene var så sterke at fiskerne fikk god tid til å røike sin krittpipe uten å resikere å ikke bli „opbøtt" som det hette når man var ferdig med bøtinga.

Skreien var heller ikke så finfølende på næsen som nu den er, når den må ha fransk-hamp og Fanes spinderis 3-lagt nr. 10 for velvilligst å kunne stikke næsen bort åt maskene. Gad vite hvis man gav den søndagsfred som i gamle dager, om den ikke skulde bli litt mindre redd maskene når disse kom i sjøen på virkedagene?

 
  Fra 1850-årene fiskedes det mere jevnt. Og i de forskjelige 7-årsperioder - efter som fisken var fet eller mager - blev det fisket ganske bra, like til ved inneværende århundredel begynnelse, da fisken begynte å la vente på sig ved land­bakken og tok sig lekeplass ute på havbanken. - I denne fremstilling av forholdene og fisket, er det ikke skjelnet mellem de to fiskesorter: skrei og torsk. Disse to - ellers like fiske­slag - har sin vidt forskjellige natur, parrings- eller leketid og gyteplass. Dette skal dog forbigaaes nu.

 
  Disse forhold som er nevnte her gjelder kun Andøya, og det som må understrekes er at de unge fiskere ikke må tape motet om enn fisket er „slapt" nu. Tas det ikke i miss, er man straks oppe i en ny fiskeperiode da man kan fiske nermere land og på billigere måte enn de siste 20 år.

På fiskeriets område kan andværingene tumle sig nokså vidt. Man kan enda ta fatt paa kobbefisket med garn og line, fuglefisket på land og hav, brygdefisket med lanse, langefisket med juksa og ikke å glemme seifisket med not.

Bare minnes den tid da der for Andenes dreves med optil 90 synkenøtter om sommeren; da fiskeren kokte mølja mellem steinene i fjæra og tok sin hvile i kubåsene takknemmelig for tak over hodet. Fiskerne hadde den gang både hår og skjegg, men ikke plædd og plysstepper fra Utstyrsmagasinet.

 
  For at få riktig pryd paa „Andungen" burde den hatt nogen fjær fra den gamle tid da Andøya fostra en av Norges kongestammer, - fra den tid Bleik hadde sin dommer og var dommersæte, fra da Haugnes hadde sin foged og var fogedgård. Også da kunde det bli for lite i kassen hos opbebørselsbetjentene. Fiskenes hadde sin kirke og gravplass. „Kirke­dellen" vises ennu. Toften mellem Ramsa og Kvalnes hadde bebyggelse og dyrket mark, og var en av de beste landingsplasser paa indersida av Andøya.

 
  A skrive noget inngående om dette nu, vil føre for vidt - det får vente til neste „Andunge". En ting skal dog nevnes: Andøyas mineraler. Få er det som endnu vet kvad Anda gjemmer i sitt skjød. Gamle „Sibylla" spådde: Norges fosser og fjell skal betale Norges gjeld. Denne spådom er ennu ikke gått i opfyllelse. Hun spådde også at havet skulde lukkes for fisk, og fiskerne skulde ty til fjellene.

Når vi nu ser at fiskerne forlater båt og bruk og går til gruvene i Svalbards istekte fjell, saa minnes vi den gamles fremsynte ord.

 
  Den gang de selvrådige nordmenn reiste unda skattebyrdene i Norge og for til Island og Færøyane, da hadde landet sin brytningstid. Og nu - da norske arbeidere og bondenes sønner forlater norsk jord og går til gruvene på Svalbard, da foregår det ogsaa brytninger i landet som må få sine følger, følger vi ikke nu kan ane.
   Ett vet vi dog, nemlig: at unge menn også fra Andøya er med i Svalbardgruvene, mens våre egne kull ligger rolig hvilende i sin „gryte". Skal man kanske friste skjebnen så hårdt, at man ennu en gang skal nøies å grave kull i Ramsafjæra for å minne verda om at også vi har „kull til varme og kobber til arme".

I 1867 eller 69 da sneen lå alentykk ved St.Hanstid og brenntorven blev sent optatt og lite tørr, - da, ja da, - tross lensmann Svenkes mandige optreden, måtte en og annen lete stenkull i Ramsafjæra for å kunne ha litt i en stamp ved grusteinen så man kunde legge en bit mellem råtorvet for å få bedre fyr under mølje- eller suppagryta. Om det blev kullrøyksmak på suppa, vet jeg ikke, men sansynligvis det. Likevel tror jeg suppa „sokk" uten nogen grimase, for man hadde ikke hverken Bjørneseths eller Movinkels kaffe til styrkedrikk om morgenen.

 
Tilbake til And-Ungen „Andungen" skulde også hatt litt pynt angående hullet i Bleikeøya og hula i Staven, om løngangen fra hullet i Bleike­øya til hula i Staven, og litt om offeraltret på Breiviktinden, om „Vetten" på Einletten, om bautasteinen på Haugnes og Merkesmannen på Andenes; men alt dette får som før nevnt bero til en senere fødd „Andunge".

 
  Så ønskes „Andungen" trivsel og velvære, og velkommen må den være!

 
Tilbake til Andøy