Tilbake til startsiden

Aktuelt fra distriktet

Tilbake til Hadsel

Hadsel Historielag

Raftsundet

Melbo hovedgård, i dag museum.  Foto: Idar Nilssen.

Christian Frederiksen, Melbu

- en av Nord-Norges store nyskapere

Artikkelen gjengis i samråd med Hadsel Historielag, og er hentet fra historielagets årbok, "Hofdasegl" nr. 24 - 1979.  Digitalisering og redigering:  Idar Nilssen.

Ord eller navn som er farget og understreket er lenker til utfyllende stoff.

 

Melbutrålerne 1948-2020: Hvor ble det av båtene?

Elver og vatn i Andøy   

Elver og vatn i Bø    

Elver og vatn i Hadsel    

Elver og vatn  i Sortland 

Elver og vatn i Øksnes  

 

I desember 1979 var det 30 år siden Christian Frederiksen døde. I den anledning fikk Hofdasegl benytte som minneartikkel om Chr. F. det radiokåseri som Haavard Hanssen holdt ved hundreårsminnet for hans fødsel, 31. august 1865.

Christian Frederiksen Melbo: - Navnet på personen og navnet på stedet hørte sammen som hånden og hansken. Man kunne knapt nevne det ene uten i forbindelse med det annet. Og likesom navnet Christian Frederiksen ble et landskjent begrep i hans levetid og fremdeles lyser sterkt i minnet for den eldre generasjon, så får det først sin rette organiske sammenheng og helhet gjennom Melbo, den formen stedsnavnet hadde i hans tid.

Den franske kuturhistoriker Hippolyte Taine regnet med tre faktorer som de mest bestemmende for et menneskes utvikling: Arv, miljø og hva han kalte “le moment”, tidsomstendighetene. Det kan passe bra å bruke dette skjema når en skal prøve å tegne bildet av Christian Frederiksens livsverk - og likevel vil personligheten her som så ofte ellers være en side ved saken som ikke uten videre lar seg passe inn i et skjema.

 

Fra Melbo

I dag for hundre år siden ble han født på Melbo som den nest eldste av en søskenflokk på åtte, et vanlig søskentall i de dager. Hans far, Andreas Frederiksen, var født på Røros, men var i unge år kommet nordover, først til Hammerfest, hvor noen av hans sambygdinger drev forretning, siden til Melbo. Farsslekten hadde holdt til på Røros siden kobbergruven ble opprettet. Stamfaren, Hans Aasen, var fra Jemtland og regnes som den mannen Røros kobbergruver skylder sin opprinnelse. 

Andreas Frederiksen kom til Melbo i begynnelsen av 1850-årene som handelsfullmektig til enkefru Sara Coldevin. Hun var datter av prost Gunnar Berg, Ibestad, søster til handelsmann Gunnar Berg, Svolvær, og hennes mor, Anna Colban, var søster til prost Erich Colban, Vågan. Hun var gift med Erich Coldevin, av godseierslekten Coldevin fra Dønnes på Helgeland. Han hadde kjøpt handelsstedet og gjestgiveriet Melbo i 1830-årene av Rasmus Schelderup. Like etter overtagelsen rev han ned de gamle husene og førte opp den stilige, vakre hovedbygningen som fra den tid ga stedet dets markante preg.

Coldevin var en foregangsmann på flere områder. Han var den første i hele fogderiet som fikk lagt inn vann i huset og endog fikk det til å “renne oppover bakke” - til naboenes store forbauselse og forskrekkelse! Han var interessert både i handel, gårdsdrift og veibygging, noe helt nytt den gang, og han hadde et merkelig lag til å få folk til å samarbeide med seg, en egenskap dattersønnen Christian Frederiksen fikk som en verdifull arv, og som han utviklet til et mesterskap. Erich Coldenvin eide også et par han­delssteder på yttersiden av Vesterålen, og under en seiltur dit omkom han på Vesterålsfjorden i 1847. I ekteskapet med Sara Berg hadde han tre døtre. Den yngste var Gunhilda. Hun ble i begynnelsen av 1860-årene gift med morens handelsfullmektig, Andreas Frederiksen, og ble Christian Frederiksens mor.

Christian Frederiksen forente således i seg en rik, rotfestet tradisjon fra nordnorske handelsgodseier- og embedsslekter, men også slumrende pionerbegavelse gjennom farens ætt fra Røros og Jemtland. I Christian Frederiksen skulle tradisjon og fornyelse formæle seg på en særlig fruktbar måte. Det er bemerket meget riktig om ham at “han sto med føttene i en gammel tradisjon, men arbeidet med hendene i en annen og nyere atmosfære, i hvilken stilling det gjaldt å forene gammelt og nytt til et harmonisk hele”.

Han kom til å vokse opp i en tid da Nord-Norge fikk et økonomisk oppsving som landsdelen ikke hadde opplevd maken til siden kanskje slutten av sagatiden, og som kom til å frigjøre Nord-Norge fra den århundregamle økonomiske avhengighet av Bergen. Dette skyldtes en aldeles uventet storsildperiode fra tiåret 1865-75 og en etterfølgende usedvanlig rik fetsildperiode, som varte utover århundreskiftet. Christian Frederiksen ble en av de menn her nordpå som forsto å gripe denne sjansen, å utnytte denne veldige konjunkturen for sitt eget sted og til hele landsdelens beste. Han red ikke bare som lykkeprinsen på denne bølgen, han styrte sin planke målbevisst og med fast hånd, men det skal også sies at lykken var med ham.

 

Vennskapet med C. J. Hambro

Det var vanlig i den tiden at sønnene fra de nordlandske handelshusene ble sendt på skole enten til Bergen eller Trondheim, og Christian Frederiksen ble som 12-åring sendt til Hambros skole i Bergen. Enda han meget tidlig var blitt klar over nordlendingenes økonomiske avhengighet av Bergen og senere av faren ble foreholdt at hva annet han gjorde, måtte han ikke komme i gjeld til Bergens-kjøpmennene, ser det ut til at han meget tidlig kom til å omfattet Bergen og bergenserne med intersse og sympati. I Bergen fikk han noen av sine beste venner og forretningsforbindelser, og flere av disse vennene fikk han allerede i skoletiden. Selv ga han uttrykk for at den mann som hadde betydd mest for hans utvikling, var skolebestyrer Edvard Hambro. Hambro fulgte ham alltid siden med interesse og sympati, besøkte ham også på Melbo, og Christian Frederiksens hengivenhet for sin gamle skolebetstyrer fortsatte i livslangt vennskap med sønnen, Carl Joachim Hambro

Da faren døde i 1883, var sønnen bare 17 år gammel. Det var et stort ansvar som tidlig ble lagt på hans skuldre. Han måtte nokså snart etter farens død overta ledelsen av forretningen, mens moren ennå en tid styrte gården. Han giftet seg i 1890 med sin tremenning, Maren Berg, datter av handelsmann Lars Berg og søster av maleren Gunnar Berg, Svolvær. I dette meget lykkelige og harmoniske ekteskapet kom hele tolv barn til verden. I sin kone fikk Christian Frederiksen en uvurderlig støtte i alt han foretok seg. Han rådspurte alltid “fornuften”, som han sa, når viktige ting var fore. Fru Maren var ellers en meget dyktig husmor og vertinne i dette store og meget besøkte huset, der 40 mennesker til bords ikke var noen uvanlig foreteelse, og der den nordlandske gjestfrihet var på sitt aller beste.

 

Vesteraalens Dampskibselskab

I slutten av 1880-årene begynner en rik og mangeartet utfoldelse i Christian Frederiksens liv. Under et besøk i hovedstaden på den tid fikk han oppleve tidens nyeste vidunder, telefonen, og like etter fikk han opprettet telefonforbindelse mellom Melbo og Stokmarknes og fikk dannet Hadseløens telefonselskap, et av de første i Nord-Norge. Bare 25 år gammel ble han medlem av direksjonen i Vesteraalens Dampskibsselskab og ble i 1892, året før Richard With etablerte hurtigruten, formann i direksjonen, en stilling han innehadde til sin død i 1929.

Hans forhold til Vesterålske er et eget betydningsfullt kapitel i hans liv. I den harde og bitre konkurransen med Bergenske og Nordenfjeldske, særlig i de første tyve årene, sto han stadig på vakt til vern om sitt selskap, som var hans hjertebarn, og som han fulgte gjennom kontakt med administrende direktør så å si fra dag til dag. Og under en meget kritisk tid for selskapet, da skipene ikke engang kunne få kull på kreditt, pantsatte han alle sine eiendommer på Melbo til fordel for selskapet - og reddet det gjennom krisen. Samtidig utvirket han gjennom sine forbindelser i regjering og storting - ikke minst gjennom sin gode venn Johan Ludv. Mowinckel - at det ble gitt statsgaranti for et betydelig lånebeløp til selskapet.

 

Meieri på Melbo

I 1891 fikk han på Melbo opprettet et av de første meierier i Nord-Norge. Det er karakteristisk for ham at han tok initiativet til det, men at foretagendet fremsto som et resultat av et samarbeid mellom ham og i dette tilfelle gårdbrukerne rundt Melbo. Vi kan følge dette trekk i tiltak etter tiltak han fikk satt i gang: Han har en sjelden evne til å skape tillit til det han stiller seg i spissen for, og til å overtale andre til å være med på det.

Opprettelsen av meieriet var ellers i tråd med slektens tradisjoelle interesse for gårdsdriften. Melbo hadde fra Erich Coldevins tid vært et av de stør ste og mest veldrevne bruk i Hadsel. Fra 1864 til 1870 hadde Nordland landbruksskole holdt til der. Christian Frederiksen var like så opptatt av gårdsdriften som av sine forretninger og industriforetagender. Han var grytidlig oppe om morgenen, og det første han som regel gjorde, var å inspisere fjøs og stall og arbeidet ute på jordene. I høyonna gledet det ham stort å være med å kjøre inn høylassene, når han hadde anledning til det.

 

Industrireisning

Gårdsdriften er et godt og høvelig utgangspunkt for reisningen av industrien på Melbo under Christian Frederiksens ledelse. Her er det da først naturlig å nevne Nordlands Aktieuldspinderi, som han fikk opprettet i 1892, også som et resultat av inngående drøftelser med gårdbrukere både i Had­sel og andre kommuner. Som agent for Aalgaards Uldvarefabriker så han for noen mengder av ull nordlendingene sendt sørover, og han fikk dem med på å starte deres egen fabrikk for å tilvirke ullen. Denne bedriften gikk meget godt, og to datterfabrikker, en i Gausvik på Hinnøya og en på Bertnes i Salten, ble reist noen år senere. Ved århundreskiftet ble alle tre slått sammen til ett konsern, Nordlands Forenede uldvarefabriker, med hovedkontor på Melbo.

 

Annonse i Vesteraalens Avis.

 

 

 

 

 

Under den mangeartede industri- og forretningsvirksomhet som etter hvert ble til under Christian Frederiksens hender, fant han det tidlig nødvendig å opprette selvstendige aksjeselskaper for hver bedrift for at ikke økonomisk uhell ved noen av dem skulle dra andre med seg.

Han ble etter hvert engasjert som aksjeeier i en rekke forretnings- og industriforetagender utover hele landsdelen, og satt som styreformann i flere av dem. Likeledes satt han som formann i styret for organisasjoner som knyttet seg til denne virksomheten: I forstanderskapet for Hadsel Sparebank, Indre Vesterålens Handelstands Fellesforening, som styremedlem i Fellesforeningen for Håndverk og Industri, i Norsk Arbeisgiverforening og i Norges Industriforbund. Ved jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 var han formann i utstillingskomiteen for Nordlands amt. Han ble også oppnevnt som medlem av en rekke departementale komiteer, f.eks. vedrørende tollavgifter, utlendingenes fiskeavgift, statens sild- og fiskeinnkjøp.

Han lot seg ikke engasjere i politikken utover et mangeårig medlemskap i Hadsel herredsstyre. Han ble flere ganger bedt om å tre inn i regjeringen (som handelsminister), men han sa nei. Han følte at han kunne bruke sine evner og krefter best i samfunnets tjeneste i den virksomhet han satt midt opp i.

Oppnevnelsen som medlem av flere departementale komiteer under første verdenskrig skyldtes ikke minst den store innsats Christian Frederiksen allerede hadde gjort når det gjaldt omskapingen og moderniseringen av norske fiskeribedrifter. I uminnelige tider hadde fisket vært knyttet til de åpne ro- og seilbåtene, og redskapene hadde vært jukse, og etter hvert line og garn. Da dampskipene og senere motorbåtene begynte å vise seg ut gjennom 90-årene, var Christian Frederiksen en av de første som så inulighetene her. Omkring århundreskiftet begynte han å drøfte saken med gårdbrukere og fiskere omkring Melbo og på Strandlandet, og han viste her på nytt sin fremragende evne til å skape tillit til det han gikk inn for, selv her blant sterkt tradisjonsbundne fiskere. Han fikk sammen med dem stiftet et hav­fiskeselskap, som etter hvert kom til å omfatte en flåte på 7 fiskedampere og 3 motorfartøyer, de fleste på ca. 100 fot. Disse deltok dels i de ordinære kystfiskerier, dels på bankene, utenfor Shetland, Færøyene, Island og Grønland. Noen av dem drev også selfangst.

 

"Grunder" 

Ut gjennom 90-årene og frem til første verdenskrig fikk så Christian Frederiksen reist det ene industriforetagendet etter det andre på Melbo. Såpefabrikken Nordkap i 1893, smørfabrikken Nora i 1895, oljeklærfabrikken Fram i 1897, Melbo elektrisitetsverk i 1909, Melbo Slip og Mekaniske Verksted i 1914, Melbo Dampbakeri, Melbo Trykkeri under første verdenskrig.

For å bli helt på høyde med det nye i tiden på fiskerienes område, hadde han alt i midten av 1890-årene sendt en ung fisker fra Vesterålen til Hamburg for å delta i tysk nordsjøfiske på dampbåt, og senere sendte han en annen ung mann, Eilert Pettersen, Seloter, til Ålesund for å delta i havfisket der. Denne unge mannen ble i 1900 fører på den første havfiskedamperen fra Melbo, og i årene som fulgte, knyttet Christian Frederiksen til seg som førere på disse dampbåtene flere kjente yngre høvedsmenn fra slutten av fembørings- og åttringstiden. De var heldige fiskere og dyktige sjøfolk.

Her som så ofte ellers viste Christian Frederiksen sin evne til å sette de rette menn på rette plass.

 

Neptun

En del av den radikale omleggingen innenfor fiskeriene er også utviklingen av sildolje- og sildemelindustrien. Også på dette området ble Christian Frederiksen en utslagsgivende kraft, selv om han her ikke hører til blant pionerene. Omkring århundreskiftet var sildoljefabrikker blitt reist i Svolvær, Bodø, og nedover Helgelandskysten i forbindelse med et usedvanlig rikt fetsildfiske. Flere av disse fabrikkene hadde kjøpt sitt utstyr fra nedlagte fabrikker på Bohuslenkysten etter at storsildfisket der hadde tatt en brå slutt like før århundreskiftet. Dette utstyret var lite effektivt. Amerikanerne hadde funnet frem til en langt bedre produksjonsmetode med hydrauliske trykkpresser, og omkring 1910 fikk Christian Frederiksen bygd sildoljefabrikken Neptun, Melbo, som første fabrikk i Norge der disse pressene ble tatt i bruk. Han hadde fått engasjert en tysk ekspert, herr Schezenmeyer, til monteringen av disse, og vedkommende ble i årene som fulgte, brukt som konsulent ved de øvrige fabrikkene her nordpå som etter hvert gikk over til det nye systemet.

 

Ægir i Akureyri på Island

Sildoljefabrikken "Ægir" i Akureyri.

 

 

 

 

Akureyri i 2017, med Krossanes til høyre.

Foto: Idar Nilssen.

 

 

Samme år fikk Frederiksen bygd en flytende sildoljefabrikk, “Eureka”, som ble stajonert ved Krossanes på Nord-Island, men forsøket falt uheldig ut. Det ble så kjøpt en tomt i Akureyri, og en ny fabrikk, “Ægir”, ble reist her like etter med det maskinelle utstyret fra “Eureka”. I 1918 tok så Christian Frederiksen initiativet til å få reist to nye sildoljefabrikker, “Nimrod” på Vikholmen på Helgeland, og “Njord” i Øksfjord i Finnmark. 11918 ble også ved hans tilskyndelse og under ledelse av ing. Thor Lexow opprettet et laboratorium på Melbo for kvalitetskontroll av sildemel og sildolje.

Christian Frederiksen var også interessert i fryseindustrien, som etter første verdenskrig ble av voksende betydning. Norsk Kjølekompani bygde et fryseri på Melbo og leverte fine produkter til England, men denne eksport ble lenge motarbeidet av engelske interesser av frykt for farlig konkurranse for de engelske trålerne.

Sildoljefabrikken "Neptun", slik den framstår i dag, som Norsk Fiskeindustrimuseum.

Klikk på bildet for forstørrelse. Foto: Idar Nilssen.

 

 

 

Havneutbygging 

Under krisen i vår fiskeeksport til utlandet i forbindelse med forbudspolitikken ble det på Melbo i 1920 og 1923 holdt landsomfattende fiskerimøter med Christian Frederiksen som vert og møteleder, og der de fremste autoriteter i norsk fiskerinæring og fiskeriforskning var til stede.

For stedet Melbo, som etter hvert var blitt et stort industri- og fiskerisentrum med stor eksport, og som var blitt det fjerde største av alle landspoståpneriene i Norge, var det av den største betydning å få en så god havn som mulig. Fra 1908 til 1912 ble begynnelsen til den nåværende molo bygd, og fra 1920 og utover ble det foretatt betydelige oppmudringer av havnen, -samtidig som den store ekspedisjonskaien ble oppført. Dette skulle alt sammen bli av vital betydning da hurtigruten ble lagt gjennom Vesterålen etter åpningen av Risøyrenna i 1922, og Melbo ble et av hurtigruteanløpene i Vesterålen.

Som rimelig kunne være vokste folketallet på Melbo fra år til år. I 1890 bodde det mindre enn 80 mennesker på stedet, i 1910 var tallet øket til 410, og i 1920 var det blitt adskillig over 900. I 1917 ble Melbo på Christian Frederiksens initiativ egen bygningskommune, og samtidig ble det reist krav om å få stedet utskilt som ladestd - bykommune. Dette siste ble ikke innvilget.

Melbo hadde etter hvert fått et adskillig differensiert, bylignende miljø. Der var kommet privat, senere komunalt middelskole, som for en tid hadde eksamensrett, Vesterålens Fiskeri og Handelsbank var blitt opprettet, sakførere og leger slo seg ned her.

 

Nedgangstider

1920-årene ble en økonomisk nedgangstid, med en rekke krakk og konkurser i Nord-Norge som ellers i landet. Vanskelighetene ble også store for Christian Frederiksen, men han hadde en egen evne til å få det store og mangeartede maskineriet han hadde reist, til å fungere, selv med adskillig sand i det. Nedgangen slet nok sterkt på ham og gjorde kanskje hans levedager kortere enn de ellers ville ha blitt. Men utad var han optimist og forsto fremdeles å inngyte sine medarbeidere og forbindelser optimisme: “Det skal nok gå” sa han til dem. Og det ble en alminnelig oppfatning. “Det går så lenge han Frederiksen lever!”

Han ble ikke noen gammel mann. Han døde av slag på vei til Oslo før han hadde fylt 65 år. Det var i slutten av 1929, den økonomiske verdenskrisens år. Han slapp å oppleve virkningene av denne krisen, også på sitt eget kjære Melbo. Ut gjennom 1930-årene måtte en rekke av de bedrifter han hadde skapt på Melbo og andre steder, uvegerlig innstille. Senere er mange av dem kommet i gang igjen og drives etter retningslinjer som er helt i hans ånd.

En helhetskarakteristikk av personligheten Christian Frederiksen vil i utgangspunktet naturlig pendle mellom den tradisjon og nyskapning som han kom til å levendegjøre i et nordlandsk miljø: Han overtok Melbo som et gammeldags nordnorsk handelssted, med tradisjoer fra kremmerleiene og gjestgiveriene her nordpå, og utviklet det til et bylingnende fiskeri- og industrisentrum, med gode land- og sjøkommunikasjoner, der anløpet av hurtigruten ble noe av det viktigste. Han så inn i en fremtid der veiene og bilene kom til å dominere bildet, som han uttalte i sitt siste leveår. Men han vokser samtidig utover det lokale plan og de lokale distriktsinteresser selv om Melbo alltid, som rimelig var, lå hans hjerte nærmest.

Hans virksomhet kom etter hvert til å strekke seg over hele landsdelen, og knapt et større foretagende her nordpå ble satt i gang uten hans råd og medvirkning. Her viste han et storlagt, rommelig syn. Han kunne f. eks. på et jernbanemøte i Vågan i 1909 vende stemningen helt til fordel for byggingen av Nordlandsbanen etter at mange hadde uttalt seg mot den, fordi de mente den ikke ville komme til å fremme kystinteressene! Og som han ble det på sitt eget sted og innenfor sin egen landsdel, så skulle han også i forholdet mellom Nord-Norge og sørbyene bli en samarbeidets og godviljens mann. Han ble derfor i 1910, 44 år gammel, ridder av 1. klasse av St.Olavs-ordenen, for allmennyttig virksomhet.

Han samlet seg ingen formue i penger, han investerte stadig i nye foretagender som han været fremtidsmuligheter i. Han hadde gleden av å skape ny virksomhet, ny trivsel, med stadig flere mennesker i arbeid.

En del av arven fra det nordlandske handelspatrisiat var en sterk sosial ansvarsfølelse, og denne førte han videre under moderne forhold. Han ville ikke at noen skulle ha følelsen av å være lurt opp i stry ved hans foretagender, og da det så dårlig ut for havfiskeselskapet omkring 1910, løste han ut aksjene til de gårdbrukere som var blitt redd for å miste pengene sine. Likeledes tilbød han å betale utgiftene for størstedelen av oppsitterne på Melbo da byggekommunen ble opprettet i 1917.

Under sterke interessekonflikter kunne han finne løsninger som de stridende parter aksepterte, dels i kraft av hans autoritet, dels fordi de var fornuftige og praktikable, f. eks. de alternative hurtigruteanløpene mellom Stokmarknes og Melbo som han foreslo, og som ble praktisert i mange år. Han krevde mye av sine folk, og kunne til tider være barsk og streng, men mest krevde han av seg selv, og derfor ble han respektert og elsket av alle som fikk med ham å gjøre.

Og da nedgangen kom, og beregningene begynte å glippe, var det kanskje det største ved ham at han kunne se uhell og farer i øynene med den store ro, ja, endog med et lyst syn, som umiddelbart forplantet seg til dem han arbeidet sammen med. “Hvor han kunne den kunst å tie! Var det av klokskap, var det av hjertelag, eller var det fordi han var så flink til å håpe?” - som prost Sigvard Nielsen sa ved hans båre.

Maren og Christian Frederiksen er gravlagt på Melbu kirkegård.

Klikk på bildet for forstørrelse. Foto: Idar Nilssen.

 

 

 

Han tilhørte individualismens gylne tid i vår næringshistorie, der den enkelte initiativtagers og leders personlige innsats var langt mer avgjørende enn i vårt senere mer statsstøttede og stasdirigerte næringsliv. Der var ingen Nord-Norgeplan, ingen områdeplanlegging i hans tid. Han tilhørte en grunder-generasjon fra 1860-1870-årene, som kom til å flytte grensepeler og sette varige spor i vårt næringsliv og kulturliv: en Sigval Bergwen, en Chr. Bjelland, Stavanger, en Halfdan Wilhelmsen, Tønsberg,, en Johan Ludv. Mowinckel, Bergen. Christian Frederiksen, Melbo, kan nevnes ved siden av disse, og han hevder seg godt. Han var en av dem som for sin landsdel og for Norge kom til å skape “den nye arbeidsdagen”, som ble Chr. Michelsens forgjettende løsen i 1905.

 

Etterord

For yngre generasjoner kan det vel ofte fortone seg noe uklart hvorfor de økonomiske krisene i etterkrigstida - 1920-åra - skulle ramme det så å si blomstrende arbeidslivet på Melbu så hardt.

I tilknytning til Haavard Hanssens artikkel nå ved 50-års leitet for Christian Frederiksens død, har da "Hofdasegl" hatt en liten prat med disponent Einar Kristoffersen, Melbu. Einar Kristoffersen var privatsekretær hos Frederiksen i åra 1917-19, og i tida 1919-30 var han forretningsfører for fiskedamperne. Til han for få år siden trakk seg tilbake, har Kristoffersen siden først i 1930-åra vært disponent og har drevet oljeklærfabrikken Fram.

Av Christian Frederiksens medarbeidere er det vel nå heller få som lever, og ingen som hadde så nær kontakt med Frederiksen som Einar Kristoffersen. Det skulle da være verdifullt med noen opplysninger fra ham.

Etter at krigshandlingene var slutt i 1918, ble forholda for fiskerinæringa usikker og ugunstig. På fiskeprodukt falt prisene sterkt; på andre siden steg prisene på fiskeredskaper og utstyr. Et så nødvendig driftsmiddel som kol for fiskedamperne, steg således med 100 prosent på ett år, og fiskedamperne ble med det sterkt rammet. Prisen på sild gikk ned. Melbu-båter fisket sild ved Island. Men prisen til fabrikk var tapsbringende. Frederiksen leide da en større dampbåt som tok i mot saltet sild fra fiskerdamperne. Men saltsildprisen var også lav og markedet tregt; eksempel på lureri fra kjøpers side forekom:

Båten med sildlast fra Island kom til Haugesund, skulle levere til en svensk kjøper. Ved besiktigelsen prøvde svensken seg med et knep. Han presset handa ned gjennom sildflørne, kom opp med ei sild han hadde klemt sund i handa og påstod at silda var bedervet. Da ble skipperen storsint, beordret innholdet styrtet på dekket. Svensken måtte vedgå at kvaliteten var i orden.

Båtene dreiv også fiske på bankene og vårfiske i Finnmark. (Ishavsskuta Ørnen II også fangst i Ishavet). Men for de fleste fiskeprodukt, således for tørrfisk og klippfisk, var det oftest store vansker med salg, eksport til utlandet, og da særlig i åra vi hadde vin- og brennvinsforbud. Til de viktigste eksportmarkedene, vinlandene, ble prisene også trykket ned av innførselstoll.

Det var vanskelige tider; dårlige priser på fisk, store vansker for eksporten og misforhold med høge driftsutgifter. I tillegg kom så at fisket enkelte tider slo meir eller mindre feil. For fiskedamperne hendte det at mannskapet ikke tjente nok til å betale for laget, kosten ombord. De gode år greide da heller ikke å rette opp for underskot i dårlige år.

I gode år kunne fiskedamperne bli påkostet og modernisert, bl.a. ble flere av dem forlenget. Påkostninger i årene med krigskonjunktur kom til å svi hardt med renter og avdrag seinere i nedgangstida med lægre pengeverdi, og som også reduserte båtenes pengeverdi.

Krisene i fisket sammen med landsomfattende vanskelige eller dårlige tider for de fleste næringsgreiner og vanskelige tider i verden for øvrig, ram­met også fabrikkene på Melbu med avsetningsvansker, økende driftskostnader og fallende priser på produktene. Vesterålens fiskeri- og handelsbank på Melbu måtte innstille, likeså de fleste av fabrikkene.

Tross sine 81 år (i 1979) har Einar Kristoffersen fremdeles levende minner fra unge år om sin arbeidsgiver, Christian Frederiksen; således som det store arbeidsjern han var. Ordet gikk at det var vanskelig for noen å være så tidlig ute at de ikke møtte han Frederiksen. Han hadde jamt en morgenrunde, først til gårdsbruket, så til fabrikkene og kaia. Til kontoret kom han vanlig i halvåtte-åttetida og arbeidet til i åtte-tida om kvelden. Om kvelden kunne Kristoffersen se ham vandre fra kontoret, lutrygga og sliten med hendene på ryggen, men var første mann på kontoret neste dag.

Til vanlig virket han taus, tilknappet. Men tidlig på morgenen kunne han være åpen. Jamt hadde han notert saker og ting han skulle ha gjort og gav instruksjon, og de kunne da sitte å snakke sammen. Det var nok så at han var streng, satte store krav til sine folk. Men hardest var han mot seg sjølv.

For sin egen del ville Kristoffersen si at han arbeidde hardt og hadde lange arbeidsdager som forretningsfører for fiskeflåten, hvor han førte eget regnskap for hver enkelt båt og likeså hadde alle oppgjør med mannskap m.v.; men han ville likevel ikke ha vært de åra foruten.

I det stille gav Christian Frederiksen mang ei hjelpende hand. Om et noe uvanlig tilfelle hadde han en gang fortalt til Kristoffersen: Det var noen år før første verdenskrig. En mann (aksjeeier i Melbubåtene) hadde tidlig på morgenen vært i Hadsel Sparebank og tatt ut alle sine sparepenger - kr. 2 200 - (som ikke var så lite på den tid. Mannen fryktet for krakk og var redd for ansvar utover aksjene han stod for). Samme morgen var bror til Christian Frederiksen, advokat Jens Federiksen, innom banken et ærend og hadde fått greie på nevnte tilfelle, og i en konferanse med Christian Frederiksen litt seinere, nevnte han dette. (Chr.F. var vel med i forstanderskapet til Hadsel Sparebank.)

Litt etter kom vedkommende mann inn på kontoret til Christian Frederiksen og bad om utrusting til vinterfisket og likeså underhold på kreditt til familien med han var på fiske.

Chr. Frederiksen kjente nok sinnet, men lot som han ikke visste noe, slo et slag over golvet, stanset borte ved vinduet med hendene på ryggen og tenkte seg om, ropte så på butikksjefen, Chr. Dreyer, om at denne mannen skulle ha utrustning til fiske og underhold til familien under fisket. 

Nedgangstida i 1920-åra sleit nok på den sterke mannen. Han var på veg til Oslo for å søke lege da han brått ble revet bort.

Christian Frederiksen hadde mange gode venner og forbindelser blant de fremste i landet. Han hadde evnen til å forhandle. Han var ingen gammel mann. Det var sårt han skulle falle fra så tidlig. Hadde han fått leveår ville mangt ha retta seg, meiner Einar Kristoffersen.

Se også merkeregisteret for 1920, der båtene fra Christian Frederiksens tid er beskrevet.

Risøyrenna

Christian Frederiksen var sterkt engasjert i mudringa av den nye Risøyrenna, og ved åpningen av renna 25. juni 1922, var han leder i arrangementskomitéen. Dette er det detaljert omtale av i jubileumsboka som kommer i salg i slutten av mai 2022.

Se også Jubileumsboka om Risøyrenna

 

Tilbake til Hadsel