Tilbake til Andøy

Gløshaugen ved Klevatnet, Andenes. Foto: Idar Nilssen.

Noen minner fra 1960-årene på Andenes

Av Hans-Jørgen Svartvasmo

Se også Andenes krets

Hans-Jørgen Svartvasmo i 2006.

Hans-Jørgen er sønn av Asbjørn Svartvasmo, som var kallskapellan i Andenes sokn i Dverberg prestegjeld fra sommeren 1959 til januar 1967. Han har på sparket skrevet ned noen minner fra barndommen.

I dag er Hans-Jørgen Svartvasmo prostiprest i Østre Aker prosti, og bosatt på Korsvoll ved Maridalen. Han føler seg som fortsatt lidenskapelig nordlending etter tiden på Andenes. Han er gift med Aud Irene og de har to barn, Jørgen og Sara.

Jeg var 5 mnd gammel da vi kom til Andenes, og flyttet derfra like før jeg fylte åtte år - midt i første klasse. I alle år - og særlig etter at jeg ble voksen - har det stått klart for meg at en barndom på Andenes i 60-åra må ha vært et helt spesielt privilegium. Så mye frihet og livsglede, så mye raushet og omsorg, så mange flotte folk i alle aldere.

Jeg var jo mye med rundt på øya sammen med far i forbindelse med at han hadde oppdrag på ulike steder, og det var veldig spennende. Dessuten hadde jeg bildilla, og jeg var så heldig å få kampere mye sammen med gode venner av familien bl.a. Arne "Sverre" og Per Aaness når de kjørte rundt på øya i ulike jobboppdrag. Derfor ble jeg rimelig godt kjent, i hvert fall på den nordlige Andøya, og jeg har drøssevis av krystallklare minner fra dagligliv og fest. For eksempel Forsamlingshuset før restaureringa - langbord og dampende ulltøy - allsang akkompaniert av Olav Kristiansen eller fru Øyan og "kaillan" som sto i gangen og røkte. De var der, alle sammen, også originalene, som det dessverre har blitt færre av med årene.

Jeg husker juletrefester på Haugnes og Skarstein, og strabasiøse hjemturer i snøstorm med Anglia og Ford 12M hvor jeg måtte sitte og stirre ut av passasjervinduet og dirigere far i forhold til avstanden til skavlen på høyre side.
Jeg husker den spennende verden på kaia, hvor vi stakk innom buene der kaillan satt og bøtte garn, og fjæra i Vikan hvor vi unger gikk på oppdagelsesferd og fant skatter som satte fantasien vår i sving.

Ikke minst husker jeg kveldsgudstjenesten i oktober med innsamling av julegaver til sjøfolk; vi hadde pakket det pent inn, skrevet brev og lagt inni, og skrevet en lapp Til:..... Og så ble julepakkene lagt inni alterringen under gudstjenesten - det ble en diger haug som vitnet om hjertelaget og godhugen for sjølfolk blant Ainnværingene.
 
Jeg husker også dramatiske hendelser, som da det brant på "Nakken" i de gamle lokalene til Rolf Heggelund. Mor og far sov middag, og ut igjennom vinduene så jeg søylen av tykk, svart røyk. Snart gikk mor og jeg ut. Vi tok sparken og sparket nordover mot moloen; da så vi det; flammeinfernoet, men ingen brannbil.

Så vidt jeg husker, var dette midtvinters og de fikk ikke start på brannbilen. Etter en stund kom den allikevel - "Kommunemærra" - på slep etter søppeltraktoren! (Kan dette stemme, mon tro? Jeg var ganske liten, men akkurat disse minnene er så tydelige, at jeg mener de må være riktige!).

Siden ble det andre, og morsommere opplevelser på Nakken. Vi gikk på skattejakt på "søppeldongen." Der fant vi ikke minst etterlatenskaper fra forsvaret; mat som var gått ut på dato, men som vi definerte som fullt spiselig - og følgelig gaflet i oss med liv og lyst. Der fant vi også udetonert ammunisjon. Den tok vi med oss lengre ut på moloen, og så la vi den på flate steinblokker nede i vannkanten, men vi sto oppe på moloen og kastet store steiner ned på patronene. Og som vi traff!! Det smalt og pep rundt ørene våre så vi følte oss som rene skytebasene....
 
Og så var det altså dette med originaler. Sverre Hest og Jarle Dahl og mange flere. Det var med skrekkblandet fryd vi nærmet oss dem - jeg tror at vi unger skapte våre egne myter knyttet til disse personene, men i ettertid har jeg mang en gang reflektert over hvor fattig samfunnet blir når det ikke lenger har rom for de som ikke er helt A4.
 
Et annet minne er alle de gode replikkene. Jeg husker for eksempel Arne Sverre fortalte at han hadde plukket opp en navngitt person som sto og haiket i Bleikskleiva en sen lørdagskveld. Arne stoppet, og ga karen haik, og spurte hvor han hadde vært. "Æ har vorre på fæst på Bleik." Ja, men e ikkje du me i Frælsesarmeen?" "Nei, æ har sluitta i Frælsesarmeen å byinnt i Unge Høyre!"
 
Og en annen gang, da det begynte å bli mere penger blant folk, og noen bygde ut og bygde anneks. Far spurte vår gode venn, Arild Karoliussen, som hadde en utrolig sans for humor, om ikke han også skulle bygg ut? "Nei, svarte Arild. De bi nu ikkje før ho Mekala (naboen hans) riv!"
 
Ja. Sånn kunne jeg i og for seg ha fortsatt lenge. En gang i første klasse var det en av jentene i klassen som forsvant fra skolen. En time senere kom hun tilbake, og da læreren vår, Kari Maria Gausen, spurte hvor hun hadde vært, midt i skoletida, så hun forbauset på læreren og sa som den selvfølgeligste ting av verden; "Æ har vorre heime å ette kållerabi." Så da så....

Og da biskop H.E.Wisløff hadde skoleoverhøring i Andenes kirke, og spurte elevene om hva de tre vise menn brakte med til Jesusbarnet. Jo da, det gikk fort å komme på Gull og Myrra, men den siste satt litt lenger inne. Til slutt var det en kar som så lyset;...."åsså røyk!"
 
Vell. Dette var litt på sida, men det er rart med det, disse barneåra har satt dype spor og generert utallige minner. Og kanskje kan de brukes til noe? Jeg husker jo navnene på de som figurerte i disse historiene også, men har sånn i utgangspunktet anonymisert dem.