Tilbake til startsiden

Foto: Idar Nilssen.

Om Haugnes - bygda som ble borte

Odd Solhaug laget i 2002 et hefte kalt "Haugnes - bygda som ble borte". Denne historikken er hentet derfra.

Se også Skarstein/Fiskenes/Haugnes krets

Haugnes var en gammel gård. Hvor langt tilbake det hadde vært bosetting der, er ikke mulig å si. Da H. Horst fra Tromsø Museum besøkte Andøya i 1877, kunne han registrere 16 forskjellige gravhauger på Bautneset. Alle ganske små. I 1930 var Edv. Havnø på Haugnes, og da var det bare ubestemmelige rester igjen av alle, unntatt en. Den ene som ennå da var å se, lå på høyeste neset, 4 1/2 m over havflaten. Havnø beskrev den som en typisk gravhaug av rullestein, 5 1/2 m i diameter. Eldste skriftlige belegg for navnet, er fra 1521. Da ble det skrevet Hogenes, og sto oppført på skatteliste for den såkalte tiendepenningskatten. Oluff Aslacsen på Hogenes betalte da 24 lodd sølv som sin del av denne skatten. Det var en anseelig sum. På lista står også oppført Meritte vidua med ett lodd sølv. "Vidua" betyr at hun var enke.

Haugnes har vel vært krongods og leiglendingsgård. I 1591 fikk Andenes egen sorenskriver, og han fikk da tillagt Haugnes som embedsgård. Det sto ved lag til rundt 1664 da sorenskriveren i Andenes ble lagt under Vesterålen.

Haugnes er ellers kjent for at to landskjente slekter ser ut til å ha hatt tilknytning til stedet.

I det ene tilfellet gjelder det Aslak Gunnarson som kom fra Trondenes og bosatte seg på Haugnes. Der var han etter alt å dømme å finne år 1500. Han var farbror til Olav Engelbrektson, Norges siste katolske erkebiskop. Etterkommerne hans fortsatte å bo på Haugnes i lang tid etterpå. Som nevnt foran, var sønnen Oluf (Olav) Aslakson der i 1521 og betalte tiendepenningskatt. Han ble fulgt av sønnen Olav Olavson. En annen av sønn, Trond Aslakson, slo seg til på Stave. Der kan etterkommerne hans følges framover helt til etter år 1700.

Den andre slekt som det er snakk om her, er den norske adelsslekt Bratt. Den finner vi representert på Andøya på 14-1500 tallet. Rundt år 1500 var det en Olav Torbjørnsen Bratt som drev handel på Andenes. Han hadde 2 sønner som skulle komme til å gå inn i kirkas og landets historie. Den vi er mest kjent med kanskje, er Torbjørn Olavson Bratt. Han var geistlig, og ble valgt til å ta over bispesetet i Trondheim som kongens superintendent etter at Olav Engelbrektson hadde forlatt Norge. På den måten hadde både den siste katolske erkebiskop i Norge og den første protestantiske superintendent i Trondheim ætteforbindelser til Haugnes. Den andre av Olav Torbjørnsens sønner var Jens Olavson som også spilte en betydelig rolle både i landets og kirkas historie.

Gården Haugnes fulgte med i det store eiendomssalget som kong Kristian III. gjorde i 1666 da han solgte det såkalte Indyrgodset til Joachim Irgens til Vestervig på Jylland. Da Irgens døde, kom imidlertid Haugnes tilbake til krona.

I 1797 ble Haugnes solgt til gjestgiver Niels Normann for 134 riksdaler.

Folketallet var i lang tid ikke særlig å snakke om. 10 av mannkjønn i 1701. Totalt 27 i 1801. I 1814 var det falt til 14 personer. Så langsom stigning til 19 i 1835, 32 i 1845, 48 i 1855, og 53 i 1865. Seinere gikk det noe fortere, slik at tallene var 90 i 1875, 170 i 1891, og 258 i 1900. Ved folketellingen i 1950 var folketallet på Haugnes 288 personer.

Fiske kombinert med litt jordbruk var viktigste næringsvei. Noen hadde båt sjøl, men de fleste rodde for Andenes med båter derfra. Tarebrenning og salg av brenntorv bl.a., ga ganske gode biinntekter for mange før 2. verdenskrig. Etter krigen hadde disse mulighetene blitt mindre etter hvert. Bygda ble regnet for ei av de mest livskraftige i Andenes herred rundt 1950.